En litt uventet post

Så sitter vi her da og har en time og 20 minutter uten så voldsomt mye æksjn. Strålende sol og lavt skydekke gjør at savnet av klimaet fra Italia ikke er så stort. Tiden kan iallefall brukes til en kort blogpost sånn "bare-fordi". Alle dørene er låste og vi får ikke gå ut i finværet. Greit nok egentlig siden utsikten er fin og vi snart regner med å få spørsmålet om vi vil ha kaffe eller te.

Jepp, vi sitter i et av Norwegians nye Boing 737-800W med "himmel-belysning", fancye nye bagasjeskap som gjør hele kabinen mer luftig og sist men ikke minst gratis satelittbasert trådløsnett ombord. Flytiden er tydeligvis også forkortet fra de sedvanlige 1 time og 50 minutter til 1 time og 20 minutter. Hva er det ikke å like?

Så, en liten ekstra luftbåren hilsen fra oss over skyene. Tromsø neste!

Arrivederci til gelato, caprese, prosecco og behov for daglig solfaktor

10. juli: Siste dag i Milano startet i det 8 etasjer høye kjøpesenteret Coin. Her hadde de alt fra dyre ting, til priser som lommebøkene våre tålte. Eivind som vanligvis kjeder seg på slike sentre synes ikke dette var så gærnt. Det var opptil 50% salg og han fikk seg både linskjorte og dress en herremann verdig. Therese fant seg en flott kjole som hun nok ikke ville tatt seg råd til om den ikke var på 50% salg. Vel fornøyde med den lille shoppingrunden gikk turen igjen til Duomoen. Vi ønsket å gjøre et nytt forsøk på å komme opp på taket til denne mektige kirken siden det første forsøket ble vi stoppet av torden og regn. Denne dagen var det strålende sol og ca. 31 grader. Vi kunne velge mellom heis eller trapp. Trappen var billigst og siden vi er blitt så vant med dette tok vi fatt på oppstigningen. Det gikk overraskende lett og vi kjente ikke engang tegn til melkesyre i bena, men varmen gjorde sitt og vi var meget glade vi hadde tatt med vannflasken.

Vel oppe blant de mange spirene bredte en flott utsikt over Milano seg for våre øyne og en herlig avkjølende bris fant vi vel oppe. Hoveddspiret har vært under oppussing siden 2009 og det så nå ut som at de var rundt halvveis, etter stillasplasseringen å dømme. Informasjonsplakater rundt omkring kunne fortelle at man kunne overvære klassiske konserter på taket på kveldstid. Dette er nok en flott opplevelse som det kan være greit å være oppmerksom på. Vi fikk knipset noen bilder av byen før vi trasket ned igjen.

Ettersom vi aldri har vært i Milano før tenkte vi at vi skulle finne ut av hvordan vi lettest mulig kunne komme oss til Malpensa flyplassen utenfor byen, til vårt relativt tidlige fly dagen etter. Vi ønsket ikke å måtte reise innom sentralstasjonen og ble veldig fornøyd når vi så at vi hadde mulighet til å ta Malpensa Expressen rett til flyplassen fra metrostasjonen Cadorna. Veien til metrostasjonen var kort. Trikk fra hotellet, hoppe på metro ved Duomoen og bare tre stasjoner unna. Supre saker. Vi fikk samtidig kjøpt billett til ekspressen. Vi gjør alt for å slippe stress.

Like i nærheten av Cadorna ligger en av de store parkene i sentrum, Parco Sempione. Vi tok oss også en tur hit med lunsj til picnic og Eivind fikk seg en liten blund på gresset før vi gikk videre. En liten kikk på "se og gjøre" listen viste at vi ikke var så langt unna nok en anbefalt isbar. Joda, vi har spist masse is på denne turen, men det er alltid plass til mer! Shokolato hadde spesialisert seg på sjokoladeis og det var virkelig sjokoladeis vi fikk. Isen hadde en så kraftig og rik sjokoladesmak som vi aldri før har smakt. Vi rangerer den til å være den beste isen vi har spist i Italia. Rett etter følger pistasjeisen fra Il-Caruso i Roma og mandelisen fra Carabé i Firenze.

Vi har virkelig hatt en flott tur. Vi har spist Mozzarella, vi har spist is, drukket kaffe og Prosecco. For ikke å snakke om all den gode vinen. Og vi har opplevd noen fantastiske steder. Det er med en smule vemod at vi må konstantere at Italiaturen vår nå er over Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Arriverderchi Italia! Nå videre til Norge (uten tog), og neida, bloggingen er ikke slutt helt ennå, mer ferie igjen ^^

Noen punkter fra turen:
Turens høydepunkt: Firenze og Sienna. To virkelig flotte byer med massevis av sjarm.
Turens lavmål: Pisa. Mirakelplassen er det eneste fine med denne byen som ellers er en skygge av seg selv og som ikke gjenspeiler det Italia som vi vet finnes.
Turens beste is: sjokoladeis i Milano (Shokolato?), pistasjeis i Roma (Il Caruso), mandelis i Firenze (Carabé)
Turens beste opphold: Bed & breakfast Sognando Firenze, i Firenze

Trikk og tråkk i Milano

9. Juli: Vi begynte dagen på et lokalt marked i gaten Viale Papiniano som lå rett ved metrostasjonen Sankt Agustino. Her hadde de mender med fersk frukt, ost, grøntsaker og diverse kjøtt. Et fantastisk utvalg og mengder av spennende lukter. Vi fikk også smaksprøver på noen av pølsene. De hadde også store mengder sko, klær og husholdningartikler til en billig penge. Det hersket et komplett kontrollert kaos og selgerne tiltrakk seg oppmerksomhet ved å rope ut sine fantastiske tilbud. Vi var en smule surrete i hodet når vi endelig fant veien ut fra markedet igjen.
Derfra gikk vi for å finne en designbokhandel som Eivind hadde fått ferten av. Vi havnet inn i en sidegate, Via Savona, hvor det var noen enslige stengte butikker og vi var akkurat ved å gi opp letingen da vi snudde hodet til venstre og så rett inn gjennom døren til "Libraria Extemporanea". Dette var da en liten bokhandel/grafiskt verksted. Når vi ankom var de godt igang med en typografisk workshop om komposisjon. Deltakerne kunne kun bruke tall og verktøyet var tre-typer, blekk av ulike farger og manuell presse. Morro å se på. De som arbeidet i butikken var veldig interessert i hvorfor vi var der. Tydeligvis ikke hver dag det stikker nordmenn oppom der.
Eivind fant seg en bok skrevet av Gerhard Unger fra Reading University og en DVD om skrift. Etter denne fantastiske oppdagelsen var det tid for lunsj.

Vi hadde blitt tipset om området Ripa de Porta Ticinese langs kanalen Naviglio Grande, like ved metrostasjonen Porta Genova. Et virkelig koselig område og ikke særlig dyrt heller. En rekke barer ligger langs begge sidene av denne kanalen og fine broer binder de to sidene sammen. Desverre blir det en del mygg i slike områder *klø-klø-klø*
Deretter dro vi til Via Montenapoleone. Dette er gaten med de flotteste utstillingsvinduene, de dyreste klærne, dresskledde menneskelige døråpnere og hadde vi vært tøff nok til å stikke hodet innenfor, hadde de nok også hatt gulv av perlemor der inne. Hvor får disse menneskene alle pengene fra? Og veskehundene (hunder i lommeformat brukt mer som pynt enn som husdyr) var det mange av. Merkelig nok følte vi oss ikke for helt utenfor selv om vi nok neppe var i målgruppen til disse forretningene. Vi hadde også lest at det skulle finnes en butikk kalt Dmagasin. De selger fjorårets designerkolleksjoner til godt under halve prisen (selv da ligger klærne på ca. 1000-lappen). Vi lette og lette og gikk kvartalet rundt før vi plutselig stod utenfor (noe prangende skilt hadde de ikke). En svipptur innom der og litt prøving av klær senere dro vi tilbake til hotellet.

Endelig fikk Therese smakt sin Spagetti Vongole. En spaghettirett servert med muslinger (hele, med skjell). Vi så nemlig et matprogram med Jamie Oliver før vi dro og det så innmari godt ut. Retten var mye bedre enn antatt. Restauranten vi gikk på var en skuffelse. Vi bestilte en forett bestående av blekksprut og reker med stekte poteter som vi skulle dele og så en innbakt pizza til Eivind og spaghetti vongole til Therese. Men, vi fikk forretten og Eivind sin pizza samtidig og Therese satt da igjen uten hovedrett. Da kelneren lurte på om vi ikke skulle begynne på pizzaen måtte vi etterlyse spaghettien og den var nok blitt avglemt. Men vi fikk hverken informasjon om dette eller noen form for beklagelse og kelneren unngikk øyenkontakt resten av måltidet. Kokken var den som måtte servere den avglemte retten (all ære til kokken for god mat), men vi la ikke igjen noe tips for å si det sånn.

Kvelden avsluttet vi ved kanalen igjen som nå var svært folksom. Trivelig å tusle nedover kanalen med sydenstemning. Aperol Spritz og Mojito ble inntatt før vi satte oss på trikken. Den gikk noen meter og så stoppet den. Og den stod lenge. Tilslutt måtte vi ut for å se hva som var skjedd. Noen hadde parkert bilen sin delvis på trikkelinjen for så å forsvinne inn på et av utestedene. Politi ble tilkallt, men fikk ikke gjort noe så lenge ingen visste hvem som eide bilen. Etter ca. en time venting tok noen ansvar og den lille bilen ble løftet til side av de som stod på fortauene slik at trikken endelig fikk kjøre videre. Boten burde være saftig for bileieren som stoppet opp en hel trikkelinje såpass lenge. Håper ingen virkelig var avhengig av denne, denne kvelden.

Klesdesignernes mekka, Milano

8. Juli: Etter en 2 timers togtur i 300 km/t gjennom flatt landskap og en rekke tunneller ankom vi Milano. I det samme vi bakset ut med bagasjen av togvognen ble vi nærmest overfalt av folk med traller som ville tjene seg noen småkroner ved å hjelpe til. Dette satte desverre standarden for vårt førsteinntrykk av byen. Når vi skulle bestille billetter til kollektivtrafikken på automatene kom noen overivrige jenter og skulle hjelpe oss ved å trykke vilt på skjermen og forklare hvilken billett vi skulle ha. Noe de ikke klarte siden de ikke skjønte hva vi egentlig ville. Vi fikk etterhvert kommet oss unna og bort til en billettskranke (vi sjekket da kjapt over lommer og vesker for å se om noe var blitt borte i alt mylderet, ettersom byen er kjent for en del småkriminalitet).

Vi var ute etter et 3 dagers pass som ga oss fri tilgang til all kollektivtransport i byen de få dagene vi skulle være her. Billettdamen tilbød oss et "Milano-card" som skulle vare i 3 dager. Vi kjøpte dette i god tro (det fulgte også med rabatter på unyttige ting) men vi innså etter nøyere gjennomlesing av medfølgende papirer at kortet kun gjaldt i 48 timer. Altså, kortet vårt ble validert fredag kl.13.00 og varte helt til søndag kl.13.00. Tull og fanterier ettersom vi tenkte at vi kunne bruke kortet også mandags morgen (fredag kl. 13 til mandag kl. 13 er for oss 3 dager i praksis (72 timer)). Men kortet var kjøpt og da var det bare å bruke det.

Vi fant riktig Metrolinje, men det viste seg at Milano også har et undergrunnstog som kalles "S". Dette gjorde oss noe forvirret ettersom at disse linjene og kjørerutene ikke stod på kartet. Men etter mye vurdering og undring kom vi oss frem til riktig sted og fant hotellet (2 stjerners) etter en lengre spasertur i 32 graders varme.

En kjapp oppfriskning av kroppen senere var det tid for å finne ut av kollektivtransporten. I tillegg til Metro og S-tog har de busser og trikker. Trikkene virket som et bra fremkomstmiddel og Metro fungerer noenlunde likt i alle storbyer, så vi ville gå for en kombinasjon. Men vi manglet oversikt over trikkerutene og hvilke som gikk hvor. Derfor tenke vi at sentralstasjonen var en god plass for å få diverse ruteinformasjoner om det meste. Men det viste deg å bli en varm og frustrerende tur og mye kunne nok vært forbedret fra et veifinningsystem-perspektiv.

Sentralstasjonen har infosymboler som peker i ulike retninger for så å forsvinne ut i intet. Så etter å ha surret rundt, opp og ned rulletrapper flere ganger, gått flere runder for å se om vi hadde oversett noe, innså vi at det var håpløst å finne noen informasjon som ikke omhandlet togene som gikk fra stasjonen. Ved nærmere søk på nettet viser det seg at det ikke finnes noe kart eller ruteinformasjon over trikker. Og hva gjør vi da? Jo, da hopper vi på en trikk og satser på at den går riktig vei for så å hoppe av når den svinger av den veien du vil og så finne en ny og mer riktig trikkelinje. Dette funket utmerket.

Ifølge diverse kilder skulle linje 1 være et godt utgangspunkt da den gikk innom flere steder som kunne gi oss overblikk over kartet og byen (det var i hovedsak den vi skulle finne da vi dro til sentralstasjonen tidligere, siden kildene sier den gikk derfra, noe den tydeligvis ikke lenger gjør!). Men i det vi glade fotturistene vandret rundt, litt i villrede, dukket den jammen opp ved Piazza de la Scala (ved byens kjente operascene, som ellers er et litt kjedelig brunt bygg i klassisk stil). Og hva annet finner vi ikke rett bak oss mens vi står å venter på neste trikk? Jo, et utsalg i is-bar-kjeden Grom. Denne is baren ble sammenlignet med de beste is barene i Firenze og vi kunne jo ikke bare gå forbi. Så da kjøpte vi oss "vente-is".

Det var bare en liten bakside med trikken på linje 1. Den er gammel og flitt, men går noe sakte og vi satte oss på den relativt sent. Noe som resulterte i at vi rundt det klokkeslettet hvor italienere vanligvis går ut å spiser på, nærmet seg faretruende fort og vi var på god vei ut i periferien. Heldigvis fantes det metrostasjon der ute, som frakter oss tilbake til sentrumskjernen i en litt større hastighet.

Det er litt hendig at vi har hele tre trikkelinjer som går forbi hotellet vårt og en fjerde som går i tverrgaten. Linje nr. 9 viste seg å være spesielt nyttig siden den går rundt bykjernen (bl.a. direkte til tidligere nevnte Porta di Ticinese). Men det er greit å ha noen linjer å velge mellom. En annen hendig ting er at vi bor bare noen kvartaler fra Milanos Duomo og denne var derfor en perfekt attraksjon å starte med. Milano har ikke så mange gamle flotte kjente bygg (som vi vet om), så dette ene massive bygget måtte vi iallefall ha med oss. Duomoen er i høygotisk stil med 135 spir og 3500 statuer rundt omkring på bygget. En massiv kirke med andre ord. Det var gratis å komme inn og det som ventet oss inne var overveldende. For å sammenligne henviser vi til filmene Ringenes Herre, i scenen hvor de springer gjennom dvergenes massive stenhall Khazad Dum med svære søyler på rekke og rad. I enden av midtskipet hadde de et flott alter. I det ene tverrgående skipet var det et stort metalltre/lysestake med grener forran alteret. Kanskje skulle det symbolisere "livets tre"? Det lå også mumifiserte kardinaler rundt omkring i opplyste glasskister langs veggene. Det var desverre ikke lov å ta bilder inne (selv om overraskende mange turister ikke forstod hva kamera med rød strek over betydde og dermed tok bilder likevel). Så dere må nok ta turen selv for å oppleve den.

Vi tenkte oss også opp på takterrassen på Duomoen. Men pga. en skikkelig torden og regnbyge rømte vi under taket til Galleria Vittorio Emanuele II. En flott glassoverbygd handlegate. Selvfølgelig med butikker som ikke er helt i våre budsjettklasse. Men det er fortsatt gratis å se.

Ironisk nok endte vi opp på en toscansk lokal pizzaplass for middag (den ble anbefalt av en bekjent). Vi må ta overgangen fra Toscana til Lombarda regionen litt forsiktig så det ikke blir så mye nytt på en gang.

Turistfellen Pisa

7. juli: Nok en dag for utfart fra vår base i Firenze og denne gangen var det Pisa som var destinasjonen. Vi kom oss ikke så voldsomt tidlig avgårde etter vår uttagerende fråtsing dagen før (vi ble nødt til å gå en ganske lang tur etter måltidet og kom først ganske sent tilbake til rommet vårt på Sognando Firenze).

Togturen var nok en gang udramatisk (med flott landskap)og vi ble møtt av ekstrem varme og det første tempelridderkorset innlagt i brosteinen når vi forlot togstasjonen i Pisa. Tempelridderkorset er Pisas emblem og dette symbolet florerer over hele byen både på bygninger og som vaiende flagg. Vi var blitt anbefalt å ta buss inn til sentrum, men som de ekstrem-fotgjengerne vi er gikk vi de to kilometerne inn til Pisa sentrum. Fin tur, men veldig varmt.

Vi satte først kursen mot det skjeve tårnet på Piazza Miracoli som Pisa nok er mest kjent for. Tårnet var som forventet latterlig skjevt og på samme område fant vi Pisas Duomo og et av verdens rikest utsmykkede dåpskapell romansk og ny-gotisk stil. Flotte byggverk alle tre. Det er tydelig at det skjeve tårnet tydelig oppfordrer til klisjéfylte bilder av mennesker som skyver på og lener seg til det skjeve klokketårnet. Slike bilder er en stor utfordring i stekende sol og over 30 varmegrader. Etter et knippe mindre vellykkede bilder sa vi oss likevel fornøyde begge to og gikk for å bestille oss billetter til en skjev topptur. Lettere sagt en gjort. Det var nesten tre timers ventetid, men denne tiden trengte vi ikke stå i kø og brukte heller tiden til å se oss litt videre rundt i byen.

Først trengte vi noe kaldt å drikke/spise og vi begynte derfor å lete etter en kafé/geleteria. Når vi først fikk satt oss ned et sted var gikk sørvisen meeeget treg. Et annet bord bestilte fire skåler med iskrem og dette tok det betjeningen nesten 15 minutter å trylle frem. Ettersom flere andre bord lå forran oss i "bestillingskøen" valgte vi å finne oss et annet sted. På sted nummer to ble vi betjent, men dette med en uengasjert og nesten påtvunget mine. Dette er altså et av flere skår i Pisas fasade. Hele byen virker "trøtt" av turister og i tillegg fløt søppel rundtom med blant annet knuste flasker og skår ved flere av bruene over elven Arno samt langsmed elvebredden (i følge vertene våre henger dette sammen med det høyreorienterte styresettet i byen som ikke gidder å ta tak i disse tingene).

Litt mer avkjølt av frukt med is og kald spritz tok vi turen innom Piazza dei Cavalieri (oversatt: riddernes plass) med bl.a. Scuola Normale Superiore grunnlagt i 1810 av Napoleon. Denne skolen er dekorert med demorativ graffiti heller enn de sedvanlige utskjærte utsmykningene. Ved piazzaen ligger også St. Stefan-tempelriddernes kirke "Chiesa di Santo Stefano dei Cavalieri", også denne rikt utsmykket, men da bl.a. med tempelridderkors istedet for det "vanlige" kristne korset.

Etter å ha brukt noen timer i Pisa bestemte vi oss for en tidligere retur til Firenze enn planlagt ettersom Firenze rett og slett er et mye triveligere sted med mer å finne på/se/gjøre. Men først klatre opp de skjeve trappene inne i duomoens kjente klokketårn. Opplevelsen av å gå trapper som først heller den ene veien, så litt "nedover", så den andre veien var merkelig og morsom. Det er tydelig at det er stor trafikk i disse trappene ettersom jeg aldri tidligere har sett så slitne trappetrinn. Trinnene var nesten som suppeskåler og preget av alle turistene. Utsikten fra tårnet var malerisk, men Pisa mangler de store blikkfangene i by-landskapet. Etter nedstiging vinket vi farvel til Pisa og fant oss igjen en trattoria i Firenze.

Therese fikk på denne trattoriaen prøvd seg på nok en toskansk spesialitet, "ribolitta", en suppe av grønnsaker og brødbiter kokt sammen til en mos, lik suppen fra dagen før. Hva er det med disse toskanske suppene? God var den iallefall.

En kumage med tomatsaus takk

6. juli: Skal man si noe om selve shoppingen? Nei, vi nøyer oss med å nevne at Firenze er en flott shopping-by. Den har alt fra billigkjeder à la H&M, pluss Gucci og lignende samt flere markeder og kjøpesenter i Coin-kjeden. Problemet er bare det at strevet med å prøve klær i 30 graders varme gjør at man fort går lei samt at italienerne har små størrelser. I tillegg hadde alle butikkene sommersalg, men hva hjelper det når største skostørrelse er 36? Så, vi satser på shopping i Milano i stedet i håp om at det ikke er fullt så varmt litt lenger nord. Helt tomhente kom vi derimot ikke fra det. Firenze er kjent for sine lærvarer, og dermed endte vi begge opp med hver vår lokalproduserte lær-veske.

Etter råd fra en kollega av Eivind burde vi spise lunsj på "Trattoria 4 leoni". Ettersom vi forsøker å gjennomføre et "skikkelig" lokalt måltid på hver av våre turer lot vi dette like gjerne foregå på dette stedet. Trattoriaen skuffet ikke.

Therese fikk endelig smakt på en variant av en Toscansk suppe. Tomatsuppe med brød. Og som den innbakte nordkvinne hun er så forventet hun suppe. Det som ble servert var riktignok tomatsuppe med brød, men den var kokt helt inn til den var mer som en tomatgrøt. Og da kan man saktens spørre seg om hva som egentlig er definisjon på "suppe"... og hvor grensen mellom suppe, grøt og mos går? Men så lurer dere kanskje på om den var god. Det kan jeg fullstendig og helhjertet oppriktig si at den var. Den var veldig god og den bør prøves av alle som reiser til Toscana. Eivind gikk for en lokal pastavariant med sterk tomatsaus.

Og, så kom vi til hovedretten. Ettersom menyen stod på italiensk og vi forstod svært lite av den måtte vi få den forklart. Den ene av rettene "Trippa", forklarte kleneren som "ku-mage" i tomatsaus. Det stod riktig nok i Gyldendals guidebok som vi har med, at i Toscana gjør man innmat spiselig ved å blande det med tomat og servere med oppraspet Parmesan eller annen lignende ost. Men, vi hadde ikke trodd vi skulle komme over noe slikt.

Eivind virket oppriktig interessert i å bestille dette. Han er tross alt vokst opp med mølje og lungemos! Men ble litt i tvil når kelneren spurte om han virkelig ville dette da det var veldig spesielt. Hun var nok en smule bekymret, for hun ville mer enn gjerne tilby oss en gratis smaksprøve før vi i det hele tatt fikk bestille hovedrett. DET kalles sørvis!

Og smaksprøve fikk vi, men den var ikke liten. Det var en full asjett men noen lyse opphakkede strimler og tomatsaus samt parmesan. Og som de uredde vikinger vi er kastet vi oss over denne nye og tidligere uprøvde retten. Det er nå vi tilføyer at Therese jobber på en mage- og tarmavdeling og dermed er vant med ubehagelige konsistenser på ting og sterke lukter. Det skal altså noe til før man vipper henne av pinnen. Men kumagen klarte altså dette. Er det noe man ikke ønsker å gjøre på en restaurant så er det å få følelsen av at maten skal komme i retur. Men brekningsfornemmelsene var like om hjørnet. Lukten, ifølge Therese, var en lukt hun har kjent på jobb, altså... ja, dere skjønner. Konsistensen var som dårlig tilberedt blekksprut, en seig utyggbar konsistens. Det ble med en smaksprøve og tallerkenen ble sendt tilbake med kommentar fra kelneren om at hun godt kunne spist en stor tallerken av dette, men hun hadde da også begynt å spise dette som lite barn.

I stedet for kumage vurderte vi å bestille en annen lokal spesialitet, T-bens stek. Men da denne ble servert i minum 1 kg-stykker utgikk dette. Så, Therese bestilte en mindre biff og Eivind bestilte noe han trodde han visste hva var. Vi må vel si at Eivind tapte denne middagen. Han fikk nemlig servert to porcinosopper (store sopper og ikke svin "porc"-noe) som var stekt, og det var liksom hele retten. Heldigvis hadde vi bestilt litt poteter og spinat, og omsorgsfulle Therese gikk med på deling av begge rettene (kjøttmengden var stor). Til tross for delvis nederlag i hovedretten gikk vi med fornyet mot løs på dessertbestilling. Egentlig var vi så mette at vi burde ha gitt oss, men planen var et fullt og helt toskansk måltid. Therese satset på en øett og luftig Tiramisu og Eivind ville prøve de lokale "cantucci e vin santo", en form for mandel-biscotti som dyppes i en søt dessertvin. Eivind uttrykte før desserten: "håper ikke de kommer med for mange kjeks. I såfall kaster jeg noen etter servitøren" (antallet kjeks var overkommelig og vi unngikk dermed en situasjon).

Som dere forstår så fikk vi klekkelige porsjoner og vi rullet nesten hjem. Italia prøver å ta livet av oss med mat.

Dagstur til Siena

5. juli: Før avreise mot Siena hadde vi kun lest litt om byen i guideboken vår. Det vi skulle få oppleve var en toskansk middelalderby en og en halv time sørvest for Firenze. Siena har beholdt sine gotiske murstensbygninger fra 1200-1300-tallet.

Ved ankomst Siena måtte vi opp på en åsrygg for å komme i plan med byen. Dette har Sieneserne løst med rulletrapper og transportbånd. Etter fem rulletrapper og to skrå transportbånd var utsikten fantastisk og bena ennå lette og friske.

Inne i Sienas sentrum ble vi møtt av det som skal være en av Europas fineste piazzaer (piazza = en stor åpen plass omkranset av bygninger), Piazza del Campo. Plassen kan nesten sammenlignes med et halvt casinobord hvor hele piazzaens ytterkant heller inn mot midten. Piazzaen inngår vistnok også som en del av byens vannforsyningssystem. Bakken har ni striper som danner en vifte og symboliserer fra gammelt av, de nis råd.

I den ene enden av piazzaen troner Palazzo Publica som huser diverse kunstutstillinger. Også her har de et tilhørende tårn, Torre del Mangia med god utsikt over byen. Vi stod 30 minutter i kø, men da køen ikke rikket seg av flekken valgte vi å heller oppleve mer av byen. Utsikten over Toscanas åser og fjell hadde nok vært fantastisk så dette får vi prøve igjen neste gang.

Vi avla også et besøk til Sienas Duomo (domkirke) som er en gotisk katedral i hvit og rosa marmor med et tilhørende tårn i sorte og hvite striper. Iflg. vår eminente guidebok var egentlig ment å bli kristendommens største bygg. Men på grunn av pesten i 1348 ble midtskipet og det som skulle bli den store portalen inn i kirken stående halvferdig. Men flott var den likevel.

En ting som virkelig er interessant med denne middelalderbyen er at det finnes i alt 17 "Contradaer" (bydeler). Borgerne er først borgere av contradaen de tilhører, så Siena og tilslutt Italia. Man døpes og giftes i sin contradakirke og man gifter seg med noen innenfor sin egen contrada. Og ved dødsfall sørger hele contradaen som avdøde tilhørte. Medlemmene av contradaen hjelper også hverandre med boplass og jobb. De godtar ikke kriminalitet (ifølge B&B verten vår har hver contrada sitt eget våpen slik at de kan ordne opp i uoverstemmelser contradaene i mellom). Dette er et system de har vedlikeholdt i ca. 400 år så langt.

Hver contrada har også sitt eget emblem og flagg og mens vi var i Siena ble det flagget over deler av byen med grønne flagg men en hvit gås på. Noen bar også sitt grønne flagg som et sjal rundt nakken, med en smokk hengende på brystet. Vi undret oss over dette men fikk etter middag (kanin på menyen) svar fra servitøren på hva dette dreide seg om:

To ganger i året (juli og august) avholdes det hesteløp ved Palazzo Publico mellom de ulike contradaene. Vinneren av løpet flagger for å vise seieren og bærer flagget som sjal (første seier) med tilhørende smokk (to seire på rad). Dette er altså contradaenes måte å hovere på. Morsom greie.

Resten av dagen gikk med på å skaffe seg et toskansk keramikkfat og Eivind fikk seg en hvit sommerlig Borsalinihatt. Det var en meget fornøyd herremann som gikk ut av den lille hattebutikken, ennå litt stiligere.

Location:Sienna

Sightseeing i Firenze

4. Juli: Ti myggstikk og seks gnagsår rikere etter Roma-trasking var det nå klart for å tråkke gatelangs i denne flotte byen som de kaller Firenze. Vi startet med å stå i en liten kø for å komme opp i kuppelen på Duomoen. På denne måten fikk vi en super utsikt over byen og de grønne åsene rundt. Det var virkelig vært svetten og leggkrampen man opplevde ved å gå trappene opp til toppen. Eivind som også har en viss høyde på kroppen fikk seg noen takhvelvinger i hodet da trappene var svært bratte og mellomrommet opp til taket var svært lavt (interne opplysninger sier tre hodeskallinger). Man hadde også mulighet til å gå opp i toppen på campanillen (tilhørende tårn ved siden av duomoen). Men vi fant ut at vi kom til å få samme utsikten så vi droppet denne og fikk oss.....*trommevirvel* nok en is. Vi har ikke nevnt det før, men vi har jevnt over hatt 30 grader med sol hele turen, heldigvis noen perioder med litt overskyet.

Dagen før hadde vi vært innom markedet i San Lorenzo, men vi ble litt skuffet over dette (voldsomt påtrengende selgere) selv om det visstnok skal være berømt. Vi var derfor svær glade over å plutselig dumpe oppi et annet marked, ikke langt fra Piaza de la republica (hvor Eivind til sin store glede fikk kjøpe seg en etterlengtet espressokanne). Markedet innehold mange fine væsker i lær og skinn som Firenze og omegn er vel kjent for. Det ble bare titting her siden vi ikke ville virke for ivrige første gangen.

Så tok vi turen bort til Palazzo dei Pitti som tidligere var fyrstebolig under den tiden Firenze var hovedstad i Italia. En svær brun kloss som ikke er noe særlig å se til. Den huser nå kunstmuseum og det ligger en svær botanisk hage (Giardino di Boboli) like bak den som vi ville besøke. Og vi gikk og vi gikk og endte opp med å måtte gå en svær omvei om palasset i stupbratte bakker til vi kom til topps på åsen. Vel fremme ble vi møtt av stengt port og beskjed om at hagen var stengt første og siste mandag i hver måned. Men vi ble ikke sure av den grunn, da fikk jo vi heller bare traske bortover mot hotellet vårt og hvile oss før middag (etter dagevis med trasking begynte vi nå godt å kjenne det begge to, så litt fothvile var etterlengtet).

Vi skal ikke snakke så mye om middagen, men vi må få med at vi valgte en liten restaurant like ved oppkjøringen til Piazzale Michelangelo. En virkelig fin bygning på toppen av åsen i andre enden for den botaniske hagen med tilhørende utsiktspunkt. Maten var god den, men vi fikk dessverre bare én hovedrett på deling etter at servitøren hadde misforstått... nok en gang så opplevde vi at engelsken hos mange i Italia ikke er særlig god. Men hvem kan klandre dem ettersom både Simpson og CSI serien en dubbet til italiensk.

Kvelden avsluttet vi med å gå opp på utsiktspunktet ved palasset, og nyte et glass Prosecco til utsikten av et opplyst Firenze.

Det som var litt morro på returen til hotellet var at vi møtte på en liten kar som vi valgte å kalle Sqwoshi. Sqwoshi er en Neshornbille (bilde kommer). Den var ca 4 cm lang og 2 cm bred, med svartbrunt skall og med et stort nesehorn. Vi oppdaget den idet Eivind holdt på å tråkke på den (derav navnet). Og som de gode dyrevernerne vi er fant vi ut at når vi akkurat unngikk å tråkke på den så var den kanskje ikke så heldig ved neste forbipasserende. Noe måtte gjøres. Vi forsøkte å flytte den inn til fortauskanten med guideboken. Men stiv av skrekk ble den bare liggende stille. Så ble paraplyen tatt i bruk. Og denne gikk den velvillig opp på. Problemet var bare at den likte paraplyen såpass godt at den ikke ville av. Så vi tok den med et stykke på vei helt til vi fant ut at vi måtte slippe den av før hotellet. Etter mye herjing og forsøk på overtalelse til å gå av, kom den seg ned på en kant som var dekket av litt gress. En fasinerende bille må man si og veldig flott!

Den suisidale neshornbillen "Sqwoshi" som gjemte seg i mørket midt på fortauet i påvente av uoppmerksomme nordmenn.

Italia på sitt fineste? Firenze

Det er 3. juli og vi forlater Roma med kurs mot Firenze (en og en halv times togtur unna). Firenze er en by vi kun har sett på bilder og vet lite om.

Familien Medici var en gang i tiden ledende i området og hadde tilholdssted i Pitti Palasset, som ligger i utkanten av Giardino di Boboli. Palasset huser nå en stor kunstsamling som vi ikke tar oss tid til å se i denne omgangen. For enkelte av oss to reisende var det en befrielse å forlate turistboblen Roma - med sitt stressende bybilde og påtrengende duppeditt-blinkende fjas - for så å ankomme den sjarmerende byen Firenze hvor tempoet virker til å være mye mer behagelig. Gamle middelalderske hus, trange gater og sjarmerende åpne plasser gjør at Firenze føyer seg inn på listen over våre favorittbyer.

Vi booket oss inn på et bed and breakfast et lite steinkast fra sentrum (B&B Sognando Firenze). Vi var svært spente på standarden siden det er første gang vi prøver noe slikt. Men gleden var stor når det viser seg at dette B&B kan sammenlignes med et 3-4 stjernes hotell! Og ved hvilket hotell møter man på eierne senere på byen og de faktisk hilser? Noen problemer møtte vi selvfølgelig på:

Vi ankom 2 timer før avtalt tid, og siden døren var åpen, tok vi sjansen på å gå opp og sette fra oss bagasjen for så å få nøklene ved avtalt tid. Utfordringen kom når tilstedeværende dame ikke snakket et ord engelsk og ikke forsto særlig mye. Samtalen var noe slikt som:
Eivind: Hey, we were supposed to be here at 2, can we leave our luggage here and come back later?
Hvorpå damen ytrer en stabel med italienske fraser og avslutter med "momento!".
Etter noen mislykkede forsøk på avklaring mens damen avlegger et par opphissede italienske telefonsamtaler, møter vi nøkkelmannen som snakker litt engelsk og vi suste så ut i gatene på jakt etter nye eventyr.

Firenze er veldig grei å finne fram i. Den store Duomoen midt i sentrum med sin røde kuppel gjør at man kan stake ut noenlunde riktig vei. Men, vi har likevel fått noen overraskelser når vi plutselig kommer ut av en sidegate og går rett på den. Elven Arno som renner gjennom byen har flere kryssende broer. Den fineste er Ponte Vecchio, en middelaldersk bro hvor de har tatt vare på de tradisjonelle butikkbygningene som tidligere var slakterforretninger på 1300 tallet, men nå huser byens gullsmedbutikker. Vi fant også denne dagen frem til en av byens beste isplasser, denne gang for å smake mandel-is. Om-nom-nom...

Vi valgte å ta middagen så nært bostedet vårt som mulig og gikk et kvartal bortenfor hvor vi fant en enslig pizzeria mellom noen bolighus. Utseendet, og det heller anonyme navnet på stedet gjorde at vi gikk dit med små forventninger. Men oioioioi for en mat. Siden menyen var på italiensk og vi ikke skjønner så mye av det gikk vi nok en gang for pizza (som var fantastisk) og bestilte i tillegg fritterte zucchini-iblomster med ansjos... spennende saker gitt. Misunnelsen var litt tilstede idet nabobordet fikk servert en svær skål med blåskjell. Det så i vertfall veldig bra ut og prisen var upåklagelig!

Siste dag i Roma

Vår tredje dag på tur og nok en tidlig morgen for å slippe flere timer i kø ved St. Peterskirken.

Suksess. Etter en 45-minutters gåtur fra hotellet og fem minutter i kø kunne vi passere kirkens "flyplass" sikkerhetskontroll. Vel inne i kirken ble vi møtt av korsang og fin musikk fra flere retninger. Kirken er såpass stor at flere av enkelt-kapellene samtidig var i bruk. Vi fant ut at fotografering av seremonier ikke er ok. Vakten prøvde lenge å få kontakt med telelinse-Eivind inntil ordene fra Therese "om det var meg" vakten vinket til, nådde frem. Resten av kirkebesøket gikk ut på fotografering av smått og stort.

Roma er håpløs når det gjelder åpne trådløse nett. Vi var borti én eneste kafé med trådløs nettilgang, og bestilling av billetter til Firenze til neste dag var dermed umulig. Termini-stasjonen lå ikke langt unna hotellet vårt og dermed nesten en time til fots unna St. Peterskirken.

Med Firenze-billett vel i hende var programmet vårt for Roma stort sett unnagjort. Via nok et besøk innom geleteria-baren "Il Carusso", gikk vi på oppdagelsesferd i den nordre delen av Roma. Dette førte til lunsj på en liten lokal trattoria sammen med kun lokale italienere. Det vil være en underdrivelse å si vi følte oss hjelpeløse når vi skulle bestille noe fra menyen som ikke egentlig samsvarte med hva de faktisk hadde igjen i disken. Lasagne ble redningen. I tilegg fikk vi endelig smakt den kraftig oransj-fargede drikken "Aperol Spritz" som vi tidligere kun har observert i Venezia. Bitter og frisk basert på sitruslikør og musserende vin servert med isbiter og en appelsinskive.

Etter ennå en dag med mye fotfart tenkte vi å bruke kvelden nært hotellet for å spare føttene litt. Teori er ikke det samme som praksis og etter et par timer endte vi igjen opp i Trastevere og på pizzabaren "Pizzeria ai Marmi". Pizzabakerne på denne pizzeriaen - hvor det kort tid etter vår ankomst var en flere meter lang kø utenfor - fremsto mer som maskiner enn mennesker i et pizzabakesamarbeid vi nok aldri kommer til å kunne oppleve igjen. Videoklippet rettferdiggjør ikke innsatsen vi var vitne til. Peppes og Dolly kan bare gå å legge seg i skammekroken.Veien tilbake til hotellet ble lang, og for enkelte svært smertefull. Tid for å si "arrivederci Roma" og helleu Firenze (we just arrived in our fantastic boat?!).

Location:Roma, Italia

Heldekkende Compeed?

Nyinnkjøpte sko er alltid fine, men det hender også at de er en kilde til mange gnagsår. Hvorfor følger det ikke heldekkende Compeed med alle nye sko?

Ettersom vi er fotturister i sentrale Roma blir det noen kilometer tilbakelagt med naturlige konsekvenser. Therese er nå prøveklut for mange typer Compeed på samme tid. Store Compeed for hælparti, små Compeed for tær og Compeedstift litt her og litt der.

Vi har vært effektive og la bak oss flere av de store severdighetene (Trevi-fontenen, Pantheon, Fontenen for de fire elver på Piazza Navona, Capitol, Forum Romanum, Collosseum, Spansketrappen og Castel St. Angelo). Vi var til og med så freidig at vi tasset til St. Peterskirken kl. 11 i et forsøk på å svippe innom når vi var i området. Etter 2 minutter i "5000 meter" kø gikk vi heller for å finne oss kaffe.

Den fant vi på Sant Eustachio il caffè som serverte en skikkelig god gran caffe ("cappucino" hvor selve kaffen er skummet opp istedet for melkeskum, med litt sukker).

Vi havnet så tilfeldigvis i området Trastevere hvor Therese fikk sin etterlengtede (!) lunsj-Prosecco.

Kvelden ble avsluttet med litt mat og tur på vin-bar. Tidlig kveld på grunn av store ambisjoner om å ankomme St. Peterskirken før alle turistbussene.

Location:Roma, Italia

'Giorno!

Etter nesten 10 timer på farten fant vi endelig frem til hotell Flavia en grei kilometer unna hoved-togterminalen "Termini". Lite hotell med trivelig betjening. Greit sted for å hvile bena og sove litt mellom slagene, men toalettet kunne gjerne vært pusset opp.

Etter innsjekking dro vi ut på eventyr og etter mange små gater befant vi oss i en veldig park ved Villa Borghese (denne villaen så vi aldri men kartet insisterer på at den finnes). Parken oppsto som kardinal Sciopine Borgheses private "lekeplass" på 1600-tallet, men er nå offentlig og eksotiske dyrelyder kan høres fra den zoologiske parken "Bioparko" som også ligger i området. I ettertid vet vi nå at det er en strålende idé å leie sykkelvogn eller segway for å komme seg rundt hele parken (tips). I parkens sørvestlige kant finnes et utmerket utsiktspunkt med utsikt over mange av Romas prominente bygninger.

Resten av vår første dag i Roma forløp i rolige vendinger med god pizza fra en av romas eldste pizzasteder "Da Ricci" (oppstartet i 1905) og tidlig kveld etter en lang reisedag.

Location:Roma, Italia

Traumet fra Lyon

Herlev i København 15. oktober 2009. Ingen internett, ingen tv, dansk radio, gamle podcaster, vi har sett alle filmene våre og vi kjeder oss en smule. Tiden er nå moden for å få satt følelsene våre fra Lyon ned på tastaturet.
Lyon var i sin helhet en fantastisk plass som kun Praha og Amsterdam kunne konkurrere med totalt sett. Stedet hadde desverre en nål i høystakken, og på den satte vi oss.
Første dag i Lyon stakk vi innom en lokal "Boucheron" hvor vi spiste det største måltidet i løpet av hele interrailen. Dette var langt i fra gratis og vi bestemte oss for å ta det litt med ro med pengebruken de neste dagene.
Dag to i Lyon brukte vi dermed ganske lang tid på å se ann restaurantene og klokken var etterhvert nærmere sengetid enn barne-tv-tid. Å finne billig mat i Lyons gamle-by er nesten helt umulig og vår ferd inn i "ny-byen" var resultatløs. Ett enkelt sted hadde derimot tidligere på kvelden merket seg ut som et alternativ. Italiensk meny, og veldig rimelig, men vi hadde ikke sett andre gjester inne på stedet (noe som ved første passering gjorde at vi gikk videre). Etterhvert var vi blitt sultne og oppgitte nok til å gi opp letingen etter et annet sted og returnerte noe motvillig.
Ved retur stod vi lenge utenfor og så over menyen, det var liksom noe med den som ikke stemte. De hadde både kjente pizza-varianter og ulik pasta, men beskrivelsene inneholdt "feil" ingredienser. Vi lot dette passere siden vi så at det nå satt noen ved et av bordene. Når vi først hadde satt føttene våre innenfor slo den første kalde bølgen over oss i det "gjesten" reiste seg og ønsket oss velkommen. Vi ble henvist til et av bordene og fikk hver vår meny. Vi merket at ikke alt var som det burde vært og vurderte veldig å reise oss og gå, men hadde rett og slett ikke samvittigheten til det. "Gjesten", dvs. den ene innehaveren – en omfangsrik dame i 50-årene kledt i en bestemor-aktig blomstrete kjole – virket så glad for å få gjester.
Vi ble overrumplet og hadde plutselig bestilt en stor flaske vann og var dermed "fanget". Det var nå for sent å reise seg og gå. Det var vanskelig å bestemme seg for noe på menyen. Ingenting var – som tidligere observert – som det burde være. Pasta carbonara burde derimot være en vinner. Pasta, bacon og eggesaus, servert med parmesan. Det er rett og slett ikke så mye som kan gjøres feil med denne trodde vi. Heller ikke denne retten var beskrevet helt rett i menyen og vi stusset litt over at Creme Fraiche stod nevnt blant ingrediensene. Likevel et sikkert valg, dette ville bare gjøre sausen litt mer fyldig tenkte vi.
Så feil kan man ta. Det vi fikk servert var følgende: Tyskt tørt, mørkt rugbrød (dette var altså på en italiensk restaurant i Frankrike!), en god slump med tagliatelle uten noen form for saus, tynne skiver med røkt skinke og øverst oppe på pastafjellet tronet et halvt eggeskall med en rå eggeplomme oppi. Vi ble målløse (Eivind følte livet burde begynne passere i revy og var sikker på at han så Salmonella vri seg rundt inne i eggeplommen). Så traumatisert var vi, at vi ikke merket at parmesan manglet. Vi strålte derfor opp når den mannlige innehaveren (forøvrig kledt i slitt olabukse og en blass genser) kom med en liten skål parmesan, trodde vi. Eivind utbrøt "Oh, Parmesan, brilliant!" og setter opp et stort smil. Innehaveren svarte dog ingenting og gikk. Ved nærmere ettersyn syntes vi parmesanen var noe grovraspet i forhold til det den bruker å være. Etter å samvittighetsfullt ha rørt eggeplommen inn i pastaen, drysset vi på mengder med ost for i det hele tatt å få noe smak på pastaen. Smaken av parmesan uteble derimot og vi innså at osten var en eller annen tilfeldig ost som minnet litt om Jarlsberg. SKUFF!!!
Innehaverne satt to bord bortenfor og kastet stadig små blikk bort på oss og var ellers helt stille med unntak av nysing og hosting. Samtalen i løpet av måltidet ble trykket, ikke visste vi om innehaverne kunne forstå oss og dermed var oppriktig samtale om stedet umulig. Vi forsøkte derfor å prate positivt om restauranten og om potensialet lokalet hadde (stedet hadde virkelig potensiale til å bli noe skikkelig bra), men alt var feil; Støvete plastblomster, handletraller midt i lokalet og et veldig billig musikkanlegg i metallic plast som spilte to ulike dårlige "synthesizer"-låter, hvorav den ene stadig hakket. Hele tiden la vi merke til nye ting som ytterligere bidro til et dårligere inntrykk. Vi ville bare så gjerne være ferdige å spise, men pastaen som var lett lunken ville ikke forsvinne.
Etter det som virket som flere timer var vi ferdige med maten og ville betale for oss. Vi følte oppriktig synd på dette ekteparet som trodde de drev en italiensk restaurant. Jeg antar vi var de eneste gjestene de hadde hatt denne kvelden og vi følte oss nedtrykt når vi gikk derifra. Vi forventer ikke å se denne restauranten i drift med de samme innehaverne når vi en gang returnerer til Lyon.
På veien tilbake til hostellet ble samtalen mye lettere enn inne på restauranten og vi var begge noenlunde enige om at dette var det værste måltidet vi noensinne hadde inntatt (Therese er noe i tvil om begrepet "måltid" i det hele tatt kan brukes).

Etterord: Vi ble ikke syke og har bare fått noen varige mén (Therese er nå generelt skeptisk til pasta). Når et måltid skal kjøpes er det ikke bare prisen man må se på. Regelen om at steder uten gjester må unngås for enhver pris MÅ følges (Som nevnt i innlegget "Ting vi har lært": De du tror er gjester på et sted kan faktisk være innehaverne, gå i så fall videre). Det nest billigste stedet vi fant hadde kostet oss €2 mer per person og i ettertid ser vi at vi burde ha unnet oss dette (den "italienske" pastaen var på bare €9 og vi hadde bestemt oss for å ikke gå over €10).
Ellers kan interrail lett anbefales og ferien vår var helt topp. Bilder legges ut så snart vi har nett på plass, antakelig i starten av november en gang.

Etterpåklokskap

I løpet av vår reise fra Tromsø via Riga til København og videre vår interrail-tur (København-Amsterdam-Paris-Lyon-Bern-Kleine Scheidegg-Bern-Luzern-Bern-Wien-Praha-Hannover-København) har vi gjort enkelte bommerter som her følger i en uprioritert liste. Kanskje har vi lært noe av dette.

Tabbelisten:
1. Ikke ha adresse eller kontaktinformasjon til hostellet når man ankommer byen sent på kvelden.
2. Ta andrehåndsinformasjon for god fisk uten å sjekke fakta (Hotell Jørgensen i København er det verste stedet vi har bodd i løpet av tre ukers reise i Europa).
3. Sjekk himmelretningen før man legger avgårde med tung bagasje. Har man gått lenge i 180 grader feil retning før man sjekker, og må snu helt om, kan stemningen bli noe trykket.
4. Ha en viss plan om hvor dagens middag skal inntas. Om man begynner å lete helt på måfå etter 19, ikke finner noe, og etterhvert er langt fra folk, fe og gatelys, kan stemningen igjen bli trykket.
5. Ikke legg opp til en nattlig togrute på 15 timer med 5 togbytter. Dette vil med stor sannsynlighet resultere i nedsatt immunforsvar og en ødelagt dag derpå.
6. Stol på damen i informasjonskranken. Spør gjerne en ekstra gang dersom man mener at hun tar feil. Det kan gå to tog til samme destinasjon fra samme togselskap på samme tidspunkt.
7. Dersom destinasjonen din blir nevnt over høytaleren på et ukjent språk, gå da gjerne tilbake til informasjonsskranken for å få beskjeden oversatt i stedet for å lete på egenhånd etter det du tror er ditt tog for så å få beskjed etter avgang at du er på feil tog. Da bør du håpe på at konduktøren har bursdag (blid bursdagskonduktør sparte oss €24 og en saftig bot).
8. Sjekk kartskala. Det som i en by kan være en ti-minutters spasertur, kan i Paris fort være en times tur. Løsning: Ha oversikt over kollektivmulighetene.
9. Selv som backpacker bør man vurdere om det er veldig lurt å spise på byens desidert billigste spisested. Spesielt om man ved flere passeringer ikke har sett en eneste gjest innom. Om man følger denne regelen og føler seg trygg fordi det sitter noen ved et bord, kan dette da være innehaveren selv. Gå heller til neste restaurant selv om prisen er €2 dyrere (Denne hendelsen utdypes senere i en egen blogpost, for at vi bedre skal kunne bearbeide dette traumet).
10. Det er lett å la seg fortrylle av god sjokolade og fin utsikt. Om noen i ditt reisefølge er spesielt påvirkelige av slikt kan det være en idé å sjekke at de tar med seg sine eiendeler før man går videre. Det er ikke i alle byer et kamera får ligge i fred på en benk i en time.
11. En Interrail-billett er ikke nødbendigvis gyldig på alle togruter på kartet. For eksempel ikke på et lite klatretog som klatrer over 3000 meter opp på et fjell. Om tilfeldighetene skulle føre deg på et slikt tog bør du ha sjekket prisen OG bestilt billett på forhånd.
12. Små byer som tilfeldigvis har togstasjon kan være folketomme på kvelden og bør derfor ikke vurderes for måltider etter barne-tv.
13. Ikke forvent god plass eller god luft i en sovekupé.
14. TV-bilder forteller ikke hele sannheten. Det at en by arrangerer nyttårskonsert dekker ikke gatene med gull. Byen kan være veldig grå og kjedelig.

Ellers har vi hatt en veldig fin tur =)

Ved reisens slutt

Vi dro fra Praha tirsdags morgen, mot det som kom til å være interrailens siste stoppested (Hannover) om man ser bort fra endestasjonen København. Underveis hadde vi hyggelig selskap av en amerikaner. Vi brukte muligheten til å reklamere for moderlandet Norge og han poengterte sitt negative syn på norsk hvalfangst.
Vi ankom så Hannover hvor vi bare skulle sove en natt før vi tok fatt på den syv timer lange turen til København. Etter to timer i Hannover var vi overbevist. Dette er en by vi skal tilbake til. Vi ble først møtt av en hyggelig billettselger som solgte oss en bussbillett, gav oss gode tips om transporten til hostellet og et kart. Bussjåføren sviktet ikke han heller og var behjelpelig med hvor vi skulle av. Da vi likevel gikk oss litt bort traff vi noen damer som kunne peke ut retningen og fortelle at hostellet enten var grønt, oransje eller hvitt. Hostellet var veldig bra (selv om vaskemaskinen ikke funket) og betjeningen humoristiske og hyggelig. Vi ble av dem anbefalt å spise på en gresk restaurant lenger bort i gaten hvor porsjonene var stor og prisen rimelig. Det begynte med at vi fikk servert et glass Ouzo (gresk sprit som smakte Tuxi hostesaft), så fikk vi en stor salat som ventemat. Ingenting av dette hadde vi bestilt og vi ble en smule skeptisk. Vi fikk en stor middagsporsjon og mett og fornøyd oppdaget vi til vår glede at Ouzoen og salaten var gratis. Men så ble det problemer. Visakortet ble vist fram som betalingsmiddel, damen puttet det i automaten og ingenting skjedde. Hun så på kortet og utbrøt: "Aaah....We don't take Visa" (hva slags kort de da tok vites ikke). Vi fikk vite at nærmeste minibank lå to busstopp unna og vi begynte å se på kartet om den lå i gå-avstand. Den greske damen skjønte nok vår fortvilelse for hun gikk og kom tilbake med bilnøklene sine. Dermed tok hun med seg Eivind på den 10 minutters turen for å skaffe penger. Alle tiders service!
Men Hannoverfolkenes vennlighet stoppet ikke der; Torsdags morgen på togstasjonen hadde vi noen Euro igjen og oppsøkte en godis-automat. Man puttet penger på men godisen falt ikke ut, den satt fast! Eivind forsøkte det lite vellykkede trikset med å banke og riste hele automaten, men ingenting funket. Vi ga tilslutt opp. Men like etterpå kom en dame bort til automaten og Eivind tilbydde henne 30 cents for å kjøpe en 60 cents godis (vi fikk 30 cent tilbake selv om godisen ikke kom ut) og forklarte hva som hadde skjedd tidligere. Hun takket nei til våre penger og puttet på sine egne og ut fikk vi TO godiser! Snille damen gav av sine egne penger for at vi skulle få godis. Vi fikk etterhvert gitt henne pengene vi hadde igjen og hun endte da opp med å bare betale 28 cent.
Toget tøffet sin vei fra Hannover til Puttgarden hvorpå vi plutselig kjørte på fergen til Rødby (bildet av tog på ferge). Dette var det tøffeste! Ingen av oss visste at et toget vårt skulle på ferge som en hvilken helst annen bil eller buss, men jammen skulle den ikke det.

Tre ukers reising er slutt, vi har opplevd mye, sett mye rart og møtt en rekke utfordringer. Vi har også lært en hel del og noe gjør vi ikke igjen. Denne listen over ting man ikke bør gjøre legges ut så snart den blir oppdatert. Vi blir også å legge ut et innlegg om turens desidert største traumatiske hendelse.

"Tre netter hos Askepott"

Så har vi kommet til Praha (Askepotts hjemland, men ingen prater som Knut Risan her). For å sitere Eivind nok en gang: "Denne byen er mye finere enn Wien, jeg er glad for at vi dro hit". Hostellet vi bor på er så langt det fineste vi har bodd på i løpet av de tre ukene vi har vært på tur. Det ligger ca. 30 min. gange fra sentrum.
Vi har gjort oss noen tanker angående hostellene vi har bodd på. Det begynte med en fuktskadet rønne i København og derfra har hostellene bare blitt finere jo lenger sør og øst i Europa vi har kommet (hvor er logikken?) Pengene strekker tydeligvis lengre til her i øst.
Vi ankom Praha på søndag og ble veldig skeptiske til at togstasjonen ikke hadde noe som lignet på en minibank. I tillegg opplevde vi at kafédamen på toget snudde på visakortet og ikke visste om man kunne betale med det. Men de har minibank, og vi sitter nå med penger som har en verdi som er 3 ganger mindre enn den norske krona. 100 CZK (korona) er ca 30 NOK. Så middag med drikke til ca. 500 CZK (160 NOK) hver liker vi. Vi har også fått med oss orgelkonsert i en flott kirke (og skal på marionett-opera tirsdag kveld). Den flotte Karlsbroen er dessverre omgitt av stilaser (vi burde nok ha skjønt det, så langt på turen har nesten alle fine kirker, monumenter og tårn vært tildejket av stilaser med presenning) og vi har konkludert med at alle stilasene vi har sett omringe flotte byggverk i nesten samtlige byer vi har vært i, gir en viss kontinuitet i bildene våre.
I mangel på klesvaskemuligheter på hotellet i Praha har vi nå oppsøkt et større kjøpesenter og handlet oss rene klær. Onsdag og torsdag blir to lange reisedager. Først syv timer tog Praha-Hannover og dagen etter syv timer tog Hannover-København på vår interrails siste reisedag.
Helt til slutt: Mens vi i går slappet av i en park kom Googles "Street view"-sykkel rullende forbi. Denne sykkelen tar bilder til alle kanter og gjør det mulig å "dra til" en bestemt gate (på http://maps.google.com) og så se seg rundt der. Kanskje kan vi om en stund ses (vinkende fra en huske) på et av disse bildene. Vi legger ut link her når vi finner dette. =D

Balkan? Nei, det er Wien!

Vi ankom Wien på torsdag og dagen gikk med til å traske rundt å bli kjent med byen. Vi gikk tilfeldigvis forbi en restaurant som het Apostlelkjelleren. Vi visste vi hadde lest om denne plassen som skulle være litt spesiell. Og for en plass det var. En gammel steinkjeller som kunne dateres tilbake til 1100 tallet. Vi bestilte selvfølgelig Wienersnitzel og mens vi ventet på maten hørte vi et språk vi forsto, bak oss. Vi snudde oss og Eivind utbrøt: "Heisann er dette det norske hjørnet?" og joda der satt det et eldre ektepar fra Hallingdal som etter 4 dager i Wien var veldig glad for å treffe landsmenn. Maten ble etterhvert kald ettersom de hadde mye å prate om og gode tips om ting å gjøre. det var fjerde gangen de var i Wien og kjente byen godt.
Fredagen brukte vi på å besøke Schönbrunn slottet med park og hekkelabyrint. Veldig flott sted og fin utsikt over byen. Vi var der fra kl.10-18 og fikk med oss laging av Apfelstrudel og en smakebit av denne kaken som minte om dårlig eplekake. Derfra dro vi til teknisk museum og var der til det stengte. Masse knapper å trykke på til glede for oss barna! Så satte vi oss på en trikk mot sentrum og hoppet av på et tilfeldig stopp hvor de hadde middag. Samtidig hadde syklistene i Wien en demonstrasjon og masse sykelister stoppet opp all trafikk inn mot sentrum.
Lørdagen brukte vi først i en overfylt handlegate før vi besøkte Mozarts hus. Bra konsept men det var lite sammenheng mellom audioguiden vår og hva som hang på veggene. Vi kjøpte hver vår Mozart sjokoladekule og var greit fornøyd med besøket. Dagen ble avsluttet med å vandre gjennom hagen rundt Belvedere slottet.
Wien har mye å tilby de som har råd til klassiske konserter og de kunstinteresserte. Men ut over det kan nok byen virke litt kjedelig. Man sitter igjen med bilder av et par slott, et flott rådhus (bildet, setter rådhusene i Tromsø og Ålesund i skyggen) og noen kirketårn som har vært tildekt av stilaser og presenninger, for byen i seg selv er grå og gammel. Men vi har hatt der bra her, selv om det ikke kommer på listen over yndlingsbyer.

På besøk hos Wienersnitzelen

Vi har nå kommet oss til reisens femte stoppested, Wien. Først litt om turen hit.
Vår opprinnelige plan var å ta en overnatting i Salzburg på turen til Wien fra Bern. Togturen i seg selv er på ca. 15 timer, og etter vår tog-maraton fra København til Amsterdam gjør vi ikke det igjen. Da spratt idéen om nattog opp. Hvorfor ikke sove seg gjennom natten for så å våkne opp når toget er fremme og samtidig slippe en natt på hostell?
Som tenkt så gjort og en halvtime senere var to plasser i sovevogn fra Zürich til Wien bestilt. Lite visste vi om hva en seks-sengers sovekupé på tog innebar.
Togturen fra Bern til Zürich var kort og komfortabel selv om hurtigtog gjennom mange tunneller ga oss dotter i ørene hele tiden. Sovekupéen var liten, veldig liten, og mens vi to med ryggsekker lurte på hvor det var plass til sekkene kom person nummer tre og ville inn, men det var helt fullt av oss to. Ryggsekkene ble stablet opp på en liten hems og med oss krøket sammen i øverste etasje i hver vår tre-etasjes køyeseng ble det plass til tredjemann i kupeen (men nå var det ikke lenger gulvplass til oss). Sist ankom en mor med sitt lille spedbarn og vi så for oss en jammerfull natt.
Heldigvis gikk natten rolig for seg, men sengene var korte og Eivind var nødt til å ligge i vinkel. Det gikk heller ikke å sitte oppreist med vel 50 cm klaring mot taket, så klesskift var en utfordring.
Vi kom frem, men endte opp med en to-timers blund på hostellet etter å ha inntatt en bedre frokost/lunsj på benken utenfor Wiens sosialkontor. Førsteinntrykket var ikke godt og vi trodde vi var havnet i et øst-blokkland med grå triste bygårder og trikker som nok har sett bedre dager. Inntrykket har tatt seg opp etter slottsbesøk, trivelige kafféer, en tur innom teknisk museum og eplestrudel.
I morgen: Mosarts hus og kanskje en klassisk konsert om vi finner en som passer vårt budsjett.
Bildet er fra Stadtgarten hvor vi lot ventetiden, frem vi kunne sjekke inn på hostellet, gå.

Sveits, vi tror de er hyggelige

Dag to i Sveits gikk med til å dra på dagstur til Luzern og Zug. Siden Sveits ligger midt mellom Frankrike, Tyskland og Italia virker dette inn på språket i hver by vi kommer til. Sveits er et internasjonalt land. Nå skal det sies at språket i selve Bern er uforstålig, men med en dråpe tysk i seg. Når vi kom til Luzern (fantastisk flott by med en flott trebro) viste det seg at de snakket enda mer tull der enn i Bern, men de kastet på noen franske gloser innimellom. I stedet for å gjenta vår suksessoppskrift med å nikke og smile og le av evt. spøker de kommer med, har vi i Sveits valgt en annen taktikk. Vi later som om vi ikke hører at de prater til oss (selv om vi er de eneste i lokalet) fordi vi ikke har noen ide om hva det er de prøver å kommunisere. Også etter at vi har gitt de oppmerksomhet og handlet noe, har de en tendens til å prate rart mot oss mens vi går ut av butikken. Vi tror de er hyggelige.
Videre mot Zug hadde vi en times ventetid før toget tilbake til Bern, og her ble vi møtt av tullprat og italiensk. Zug er ellers en liten by med en koselig strandpromenade (bildet).
Onsdag har vi tatt oss tid til å se mer på denne byen (Bern) vi har hatt vår base i. Vi har fått med oss en multimedial film om Berns historie, og tatt bilder av byen. Stor var Thereses fortvilelse da hun etter filmen oppdaget at kameraet hennes var borte, i det hun skulle foreviget byens katedral. Det siste stedet det var brukt var på en høyde over byen ca. 45 min. tidligere. I full panikk satte vi avgårde mot denne høyden igjen. Hvor stor er sannsynligheten for at noen i en så stor by som Bern tar vare på et digitalkamera? Var virkelig bilder fra vår 2 ukers tur tapt for alltid?!
Vel heseblesende oppe på høyden igjen oppdaget vi en dame og hennes lille datter på benken hvor vi hadde spist godis, og hvor Therese i sin sjokoladeekstase sannsynligvis hadde lagt igjen kameraet. Eivind kom seg bare halveis i spørsmålet om hun hadde sett et kamera da hun opp av vesken sin løftet en rosa liten fotoveske. O HVILKEN LYKKE!!!
Den snille damen kunne fortelle at hun hadde sittet å passet på kameraet i over 30 minutter og var på vei til å gå, men hun hadde skrevet telefonnummeret sitt på en avis som hun tenkte la ligge igjen på benken i tilfelle vi kom tilbake.
Eivind slipper nå en tårevåt Therese den siste ferieuken og natt til torsdag tar vi nattoget til Wien via Zürich. Vi har til og med spandert på oss sovekupé. Første gang for begge to. Minuset er at vi kjører gjennom Tyrol og går glipp av alpene. Men det har nå vært tåke i 3 dager og vi mistenker fjellene i Sveits og omegn å være oppskrytt løgn. Vi tar gjerne turen hit en gang til for å være sikker.
Bern fortjener også litt skryt. Selv om det bor en del svært tvilsomme folk der, hvorpå en av dem presterte å smelle en burger i vinduet hvor vi satt å spiste. Så er den full av koselige handlegater, små kaféer og velfylte blomsterkasser. De setter bjørnen svært høyt; derav byens navn. Vel verdt et besøk og et godt utgangspunkt for å oppleve Sveits.

En tåkelagt fjelltur

UNESCOs liste over verdensarv-byer er basert på antallet bratte bakker og absurd lange trapper i kandidatbyene. Bern er intet unntak. Vi holder til i Berns gamleby, en trivelig bydel med flusst av fine fontener og staselige figurer. Bygningene er rikt utsmykket og et klokketårn holder oss våken om natten når det slår hver hele time. Vi tilgir denne klokken fordi den er så morsom. Den har en gjøk som galer, ting som snurrer, menn som slår på den store bjellen og viser timer, minutter, sekunder, måned, dag, stjernetegn og soloppgang/solnedgang. Klokken klarer å vise alt dette korrekt i motsetning til Tromsø domkirkes fire urskiver som hver har en egen mening om tiden.
I dag var målet å ta oss en fjelltur per tog til Jungfraujoch (3454 moh.). Siden vi er på interrail er jo tog gratis og i god tro viste vi konduktøren på strekkningen Interlaken-Lauterbrunnen, våre interrail-billetter. Disse var ikke gyldige på hans tog, kunne han fortelle, og han lurte på hvor langt vi skulle og om vi ville betale kort eller kontant. Til Jungfraujoch ville han ha 158 CHF per retning per person. Lettere paniske ba vi han vente mens vi prøvde finne ut hva dette ble i "penger" (etter kun en dag i landet har vi ikke kontroll på valutaen). Omregning viste at dette totalt ville koste oss ca 1800 NOK, uaktuelt! Konduktøren foreslo da å hoppe av på stoppet 1200 m lavere nede da dette bare kostet det halve. Litt nølende innså vi at vi ikke hadde noe reelt valg, vi var tross alt allerede på toget og stoppet som het Kleine Scheidegg på 2000 moh. ville nok gi oss fin utsikt uansett i tillegg til opplevelsen av "klatretog" i "Heidi"-landskap (ref. tv-serien fra Sveits).
Vel oppe ble vi møtt av flere ulike tåkevegger som sammen effektivt hindret omtrent all utsikt. Som de optimister vi er tok vi beina fatt i retning oppover uten noen ambisjoner om å gå de siste 1400 meterne opp til toppen. 500 meter oppover stien fant vi tre benker stående midt i en bekk. Vi fant også en stolpe med en knapp på rett ved benkene som Therese trykket på (kan man la være?). Bobler!!! Fotboblebad midt på fjellet =D
Vi kjøpte postkort med bilder av utsikten og tok toget ned igjen, kalde på nesene.
På vei tilbake til Bern stakk vi innom Interlaken, Spiez og Thun.
Interlaken: Casino og utrivelig turistfelle.
Spiez: De har et slott ved sjøen, en pizzaplass og en Lotto-kafé som er åpen etter barne-tv. Vi løp og rakk første tog herifra til Thun.
Thun: Fin liten by, og noe, men ikke mye, liv om kvelden. Svært fint slott på høyden over byen, og opp dit går det en lang trapp (UNESCO-kandidat?). Vi har aldri hørt om slottet som ble bygd på 1100-tallet før, men det skal være berømt.
Vel tilbake i Bern fant vi endelig en fransk vafle (som vi lette etter, men ikke fant, i Frankrike). Nok en fin dag.
Tirsdag går turen til Luzern. ^^