8. Juli: Etter en 2 timers togtur i 300 km/t gjennom flatt landskap og en rekke tunneller ankom vi Milano. I det samme vi bakset ut med bagasjen av togvognen ble vi nærmest overfalt av folk med traller som ville tjene seg noen småkroner ved å hjelpe til. Dette satte desverre standarden for vårt førsteinntrykk av byen. Når vi skulle bestille billetter til kollektivtrafikken på automatene kom noen overivrige jenter og skulle hjelpe oss ved å trykke vilt på skjermen og forklare hvilken billett vi skulle ha. Noe de ikke klarte siden de ikke skjønte hva vi egentlig ville. Vi fikk etterhvert kommet oss unna og bort til en billettskranke (vi sjekket da kjapt over lommer og vesker for å se om noe var blitt borte i alt mylderet, ettersom byen er kjent for en del småkriminalitet).
Vi var ute etter et 3 dagers pass som ga oss fri tilgang til all kollektivtransport i byen de få dagene vi skulle være her. Billettdamen tilbød oss et "Milano-card" som skulle vare i 3 dager. Vi kjøpte dette i god tro (det fulgte også med rabatter på unyttige ting) men vi innså etter nøyere gjennomlesing av medfølgende papirer at kortet kun gjaldt i 48 timer. Altså, kortet vårt ble validert fredag kl.13.00 og varte helt til søndag kl.13.00. Tull og fanterier ettersom vi tenkte at vi kunne bruke kortet også mandags morgen (fredag kl. 13 til mandag kl. 13 er for oss 3 dager i praksis (72 timer)). Men kortet var kjøpt og da var det bare å bruke det.
Vi fant riktig Metrolinje, men det viste seg at Milano også har et undergrunnstog som kalles "S". Dette gjorde oss noe forvirret ettersom at disse linjene og kjørerutene ikke stod på kartet. Men etter mye vurdering og undring kom vi oss frem til riktig sted og fant hotellet (2 stjerners) etter en lengre spasertur i 32 graders varme.
En kjapp oppfriskning av kroppen senere var det tid for å finne ut av kollektivtransporten. I tillegg til Metro og S-tog har de busser og trikker. Trikkene virket som et bra fremkomstmiddel og Metro fungerer noenlunde likt i alle storbyer, så vi ville gå for en kombinasjon. Men vi manglet oversikt over trikkerutene og hvilke som gikk hvor. Derfor tenke vi at sentralstasjonen var en god plass for å få diverse ruteinformasjoner om det meste. Men det viste deg å bli en varm og frustrerende tur og mye kunne nok vært forbedret fra et veifinningsystem-perspektiv.
Sentralstasjonen har infosymboler som peker i ulike retninger for så å forsvinne ut i intet. Så etter å ha surret rundt, opp og ned rulletrapper flere ganger, gått flere runder for å se om vi hadde oversett noe, innså vi at det var håpløst å finne noen informasjon som ikke omhandlet togene som gikk fra stasjonen. Ved nærmere søk på nettet viser det seg at det ikke finnes noe kart eller ruteinformasjon over trikker. Og hva gjør vi da? Jo, da hopper vi på en trikk og satser på at den går riktig vei for så å hoppe av når den svinger av den veien du vil og så finne en ny og mer riktig trikkelinje. Dette funket utmerket.
Ifølge diverse kilder skulle linje 1 være et godt utgangspunkt da den gikk innom flere steder som kunne gi oss overblikk over kartet og byen (det var i hovedsak den vi skulle finne da vi dro til sentralstasjonen tidligere, siden kildene sier den gikk derfra, noe den tydeligvis ikke lenger gjør!). Men i det vi glade fotturistene vandret rundt, litt i villrede, dukket den jammen opp ved Piazza de la Scala (ved byens kjente operascene, som ellers er et litt kjedelig brunt bygg i klassisk stil). Og hva annet finner vi ikke rett bak oss mens vi står å venter på neste trikk? Jo, et utsalg i is-bar-kjeden Grom. Denne is baren ble sammenlignet med de beste is barene i Firenze og vi kunne jo ikke bare gå forbi. Så da kjøpte vi oss "vente-is".
Det var bare en liten bakside med trikken på linje 1. Den er gammel og flitt, men går noe sakte og vi satte oss på den relativt sent. Noe som resulterte i at vi rundt det klokkeslettet hvor italienere vanligvis går ut å spiser på, nærmet seg faretruende fort og vi var på god vei ut i periferien. Heldigvis fantes det metrostasjon der ute, som frakter oss tilbake til sentrumskjernen i en litt større hastighet.
Det er litt hendig at vi har hele tre trikkelinjer som går forbi hotellet vårt og en fjerde som går i tverrgaten. Linje nr. 9 viste seg å være spesielt nyttig siden den går rundt bykjernen (bl.a. direkte til tidligere nevnte Porta di Ticinese). Men det er greit å ha noen linjer å velge mellom. En annen hendig ting er at vi bor bare noen kvartaler fra Milanos Duomo og denne var derfor en perfekt attraksjon å starte med. Milano har ikke så mange gamle flotte kjente bygg (som vi vet om), så dette ene massive bygget måtte vi iallefall ha med oss. Duomoen er i høygotisk stil med 135 spir og 3500 statuer rundt omkring på bygget. En massiv kirke med andre ord. Det var gratis å komme inn og det som ventet oss inne var overveldende. For å sammenligne henviser vi til filmene Ringenes Herre, i scenen hvor de springer gjennom dvergenes massive stenhall Khazad Dum med svære søyler på rekke og rad. I enden av midtskipet hadde de et flott alter. I det ene tverrgående skipet var det et stort metalltre/lysestake med grener forran alteret. Kanskje skulle det symbolisere "livets tre"? Det lå også mumifiserte kardinaler rundt omkring i opplyste glasskister langs veggene. Det var desverre ikke lov å ta bilder inne (selv om overraskende mange turister ikke forstod hva kamera med rød strek over betydde og dermed tok bilder likevel). Så dere må nok ta turen selv for å oppleve den.
Vi tenkte oss også opp på takterrassen på Duomoen. Men pga. en skikkelig torden og regnbyge rømte vi under taket til Galleria Vittorio Emanuele II. En flott glassoverbygd handlegate. Selvfølgelig med butikker som ikke er helt i våre budsjettklasse. Men det er fortsatt gratis å se.
Ironisk nok endte vi opp på en toscansk lokal pizzaplass for middag (den ble anbefalt av en bekjent). Vi må ta overgangen fra Toscana til Lombarda regionen litt forsiktig så det ikke blir så mye nytt på en gang.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar