6. juli: Skal man si noe om selve shoppingen? Nei, vi nøyer oss med å nevne at Firenze er en flott shopping-by. Den har alt fra billigkjeder à la H&M, pluss Gucci og lignende samt flere markeder og kjøpesenter i Coin-kjeden. Problemet er bare det at strevet med å prøve klær i 30 graders varme gjør at man fort går lei samt at italienerne har små størrelser. I tillegg hadde alle butikkene sommersalg, men hva hjelper det når største skostørrelse er 36? Så, vi satser på shopping i Milano i stedet i håp om at det ikke er fullt så varmt litt lenger nord. Helt tomhente kom vi derimot ikke fra det. Firenze er kjent for sine lærvarer, og dermed endte vi begge opp med hver vår lokalproduserte lær-veske.
Etter råd fra en kollega av Eivind burde vi spise lunsj på "Trattoria 4 leoni". Ettersom vi forsøker å gjennomføre et "skikkelig" lokalt måltid på hver av våre turer lot vi dette like gjerne foregå på dette stedet. Trattoriaen skuffet ikke.
Therese fikk endelig smakt på en variant av en Toscansk suppe. Tomatsuppe med brød. Og som den innbakte nordkvinne hun er så forventet hun suppe. Det som ble servert var riktignok tomatsuppe med brød, men den var kokt helt inn til den var mer som en tomatgrøt. Og da kan man saktens spørre seg om hva som egentlig er definisjon på "suppe"... og hvor grensen mellom suppe, grøt og mos går? Men så lurer dere kanskje på om den var god. Det kan jeg fullstendig og helhjertet oppriktig si at den var. Den var veldig god og den bør prøves av alle som reiser til Toscana. Eivind gikk for en lokal pastavariant med sterk tomatsaus.
Og, så kom vi til hovedretten. Ettersom menyen stod på italiensk og vi forstod svært lite av den måtte vi få den forklart. Den ene av rettene "Trippa", forklarte kleneren som "ku-mage" i tomatsaus. Det stod riktig nok i Gyldendals guidebok som vi har med, at i Toscana gjør man innmat spiselig ved å blande det med tomat og servere med oppraspet Parmesan eller annen lignende ost. Men, vi hadde ikke trodd vi skulle komme over noe slikt.
Eivind virket oppriktig interessert i å bestille dette. Han er tross alt vokst opp med mølje og lungemos! Men ble litt i tvil når kelneren spurte om han virkelig ville dette da det var veldig spesielt. Hun var nok en smule bekymret, for hun ville mer enn gjerne tilby oss en gratis smaksprøve før vi i det hele tatt fikk bestille hovedrett. DET kalles sørvis!
Og smaksprøve fikk vi, men den var ikke liten. Det var en full asjett men noen lyse opphakkede strimler og tomatsaus samt parmesan. Og som de uredde vikinger vi er kastet vi oss over denne nye og tidligere uprøvde retten. Det er nå vi tilføyer at Therese jobber på en mage- og tarmavdeling og dermed er vant med ubehagelige konsistenser på ting og sterke lukter. Det skal altså noe til før man vipper henne av pinnen. Men kumagen klarte altså dette. Er det noe man ikke ønsker å gjøre på en restaurant så er det å få følelsen av at maten skal komme i retur. Men brekningsfornemmelsene var like om hjørnet. Lukten, ifølge Therese, var en lukt hun har kjent på jobb, altså... ja, dere skjønner. Konsistensen var som dårlig tilberedt blekksprut, en seig utyggbar konsistens. Det ble med en smaksprøve og tallerkenen ble sendt tilbake med kommentar fra kelneren om at hun godt kunne spist en stor tallerken av dette, men hun hadde da også begynt å spise dette som lite barn.
I stedet for kumage vurderte vi å bestille en annen lokal spesialitet, T-bens stek. Men da denne ble servert i minum 1 kg-stykker utgikk dette. Så, Therese bestilte en mindre biff og Eivind bestilte noe han trodde han visste hva var. Vi må vel si at Eivind tapte denne middagen. Han fikk nemlig servert to porcinosopper (store sopper og ikke svin "porc"-noe) som var stekt, og det var liksom hele retten. Heldigvis hadde vi bestilt litt poteter og spinat, og omsorgsfulle Therese gikk med på deling av begge rettene (kjøttmengden var stor). Til tross for delvis nederlag i hovedretten gikk vi med fornyet mot løs på dessertbestilling. Egentlig var vi så mette at vi burde ha gitt oss, men planen var et fullt og helt toskansk måltid. Therese satset på en øett og luftig Tiramisu og Eivind ville prøve de lokale "cantucci e vin santo", en form for mandel-biscotti som dyppes i en søt dessertvin. Eivind uttrykte før desserten: "håper ikke de kommer med for mange kjeks. I såfall kaster jeg noen etter servitøren" (antallet kjeks var overkommelig og vi unngikk dermed en situasjon).
Som dere forstår så fikk vi klekkelige porsjoner og vi rullet nesten hjem. Italia prøver å ta livet av oss med mat.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar