Traumet fra Lyon

Herlev i København 15. oktober 2009. Ingen internett, ingen tv, dansk radio, gamle podcaster, vi har sett alle filmene våre og vi kjeder oss en smule. Tiden er nå moden for å få satt følelsene våre fra Lyon ned på tastaturet.
Lyon var i sin helhet en fantastisk plass som kun Praha og Amsterdam kunne konkurrere med totalt sett. Stedet hadde desverre en nål i høystakken, og på den satte vi oss.
Første dag i Lyon stakk vi innom en lokal "Boucheron" hvor vi spiste det største måltidet i løpet av hele interrailen. Dette var langt i fra gratis og vi bestemte oss for å ta det litt med ro med pengebruken de neste dagene.
Dag to i Lyon brukte vi dermed ganske lang tid på å se ann restaurantene og klokken var etterhvert nærmere sengetid enn barne-tv-tid. Å finne billig mat i Lyons gamle-by er nesten helt umulig og vår ferd inn i "ny-byen" var resultatløs. Ett enkelt sted hadde derimot tidligere på kvelden merket seg ut som et alternativ. Italiensk meny, og veldig rimelig, men vi hadde ikke sett andre gjester inne på stedet (noe som ved første passering gjorde at vi gikk videre). Etterhvert var vi blitt sultne og oppgitte nok til å gi opp letingen etter et annet sted og returnerte noe motvillig.
Ved retur stod vi lenge utenfor og så over menyen, det var liksom noe med den som ikke stemte. De hadde både kjente pizza-varianter og ulik pasta, men beskrivelsene inneholdt "feil" ingredienser. Vi lot dette passere siden vi så at det nå satt noen ved et av bordene. Når vi først hadde satt føttene våre innenfor slo den første kalde bølgen over oss i det "gjesten" reiste seg og ønsket oss velkommen. Vi ble henvist til et av bordene og fikk hver vår meny. Vi merket at ikke alt var som det burde vært og vurderte veldig å reise oss og gå, men hadde rett og slett ikke samvittigheten til det. "Gjesten", dvs. den ene innehaveren – en omfangsrik dame i 50-årene kledt i en bestemor-aktig blomstrete kjole – virket så glad for å få gjester.
Vi ble overrumplet og hadde plutselig bestilt en stor flaske vann og var dermed "fanget". Det var nå for sent å reise seg og gå. Det var vanskelig å bestemme seg for noe på menyen. Ingenting var – som tidligere observert – som det burde være. Pasta carbonara burde derimot være en vinner. Pasta, bacon og eggesaus, servert med parmesan. Det er rett og slett ikke så mye som kan gjøres feil med denne trodde vi. Heller ikke denne retten var beskrevet helt rett i menyen og vi stusset litt over at Creme Fraiche stod nevnt blant ingrediensene. Likevel et sikkert valg, dette ville bare gjøre sausen litt mer fyldig tenkte vi.
Så feil kan man ta. Det vi fikk servert var følgende: Tyskt tørt, mørkt rugbrød (dette var altså på en italiensk restaurant i Frankrike!), en god slump med tagliatelle uten noen form for saus, tynne skiver med røkt skinke og øverst oppe på pastafjellet tronet et halvt eggeskall med en rå eggeplomme oppi. Vi ble målløse (Eivind følte livet burde begynne passere i revy og var sikker på at han så Salmonella vri seg rundt inne i eggeplommen). Så traumatisert var vi, at vi ikke merket at parmesan manglet. Vi strålte derfor opp når den mannlige innehaveren (forøvrig kledt i slitt olabukse og en blass genser) kom med en liten skål parmesan, trodde vi. Eivind utbrøt "Oh, Parmesan, brilliant!" og setter opp et stort smil. Innehaveren svarte dog ingenting og gikk. Ved nærmere ettersyn syntes vi parmesanen var noe grovraspet i forhold til det den bruker å være. Etter å samvittighetsfullt ha rørt eggeplommen inn i pastaen, drysset vi på mengder med ost for i det hele tatt å få noe smak på pastaen. Smaken av parmesan uteble derimot og vi innså at osten var en eller annen tilfeldig ost som minnet litt om Jarlsberg. SKUFF!!!
Innehaverne satt to bord bortenfor og kastet stadig små blikk bort på oss og var ellers helt stille med unntak av nysing og hosting. Samtalen i løpet av måltidet ble trykket, ikke visste vi om innehaverne kunne forstå oss og dermed var oppriktig samtale om stedet umulig. Vi forsøkte derfor å prate positivt om restauranten og om potensialet lokalet hadde (stedet hadde virkelig potensiale til å bli noe skikkelig bra), men alt var feil; Støvete plastblomster, handletraller midt i lokalet og et veldig billig musikkanlegg i metallic plast som spilte to ulike dårlige "synthesizer"-låter, hvorav den ene stadig hakket. Hele tiden la vi merke til nye ting som ytterligere bidro til et dårligere inntrykk. Vi ville bare så gjerne være ferdige å spise, men pastaen som var lett lunken ville ikke forsvinne.
Etter det som virket som flere timer var vi ferdige med maten og ville betale for oss. Vi følte oppriktig synd på dette ekteparet som trodde de drev en italiensk restaurant. Jeg antar vi var de eneste gjestene de hadde hatt denne kvelden og vi følte oss nedtrykt når vi gikk derifra. Vi forventer ikke å se denne restauranten i drift med de samme innehaverne når vi en gang returnerer til Lyon.
På veien tilbake til hostellet ble samtalen mye lettere enn inne på restauranten og vi var begge noenlunde enige om at dette var det værste måltidet vi noensinne hadde inntatt (Therese er noe i tvil om begrepet "måltid" i det hele tatt kan brukes).

Etterord: Vi ble ikke syke og har bare fått noen varige mén (Therese er nå generelt skeptisk til pasta). Når et måltid skal kjøpes er det ikke bare prisen man må se på. Regelen om at steder uten gjester må unngås for enhver pris MÅ følges (Som nevnt i innlegget "Ting vi har lært": De du tror er gjester på et sted kan faktisk være innehaverne, gå i så fall videre). Det nest billigste stedet vi fant hadde kostet oss €2 mer per person og i ettertid ser vi at vi burde ha unnet oss dette (den "italienske" pastaen var på bare €9 og vi hadde bestemt oss for å ikke gå over €10).
Ellers kan interrail lett anbefales og ferien vår var helt topp. Bilder legges ut så snart vi har nett på plass, antakelig i starten av november en gang.