En litt uventet post

Så sitter vi her da og har en time og 20 minutter uten så voldsomt mye æksjn. Strålende sol og lavt skydekke gjør at savnet av klimaet fra Italia ikke er så stort. Tiden kan iallefall brukes til en kort blogpost sånn "bare-fordi". Alle dørene er låste og vi får ikke gå ut i finværet. Greit nok egentlig siden utsikten er fin og vi snart regner med å få spørsmålet om vi vil ha kaffe eller te.

Jepp, vi sitter i et av Norwegians nye Boing 737-800W med "himmel-belysning", fancye nye bagasjeskap som gjør hele kabinen mer luftig og sist men ikke minst gratis satelittbasert trådløsnett ombord. Flytiden er tydeligvis også forkortet fra de sedvanlige 1 time og 50 minutter til 1 time og 20 minutter. Hva er det ikke å like?

Så, en liten ekstra luftbåren hilsen fra oss over skyene. Tromsø neste!

Arrivederci til gelato, caprese, prosecco og behov for daglig solfaktor

10. juli: Siste dag i Milano startet i det 8 etasjer høye kjøpesenteret Coin. Her hadde de alt fra dyre ting, til priser som lommebøkene våre tålte. Eivind som vanligvis kjeder seg på slike sentre synes ikke dette var så gærnt. Det var opptil 50% salg og han fikk seg både linskjorte og dress en herremann verdig. Therese fant seg en flott kjole som hun nok ikke ville tatt seg råd til om den ikke var på 50% salg. Vel fornøyde med den lille shoppingrunden gikk turen igjen til Duomoen. Vi ønsket å gjøre et nytt forsøk på å komme opp på taket til denne mektige kirken siden det første forsøket ble vi stoppet av torden og regn. Denne dagen var det strålende sol og ca. 31 grader. Vi kunne velge mellom heis eller trapp. Trappen var billigst og siden vi er blitt så vant med dette tok vi fatt på oppstigningen. Det gikk overraskende lett og vi kjente ikke engang tegn til melkesyre i bena, men varmen gjorde sitt og vi var meget glade vi hadde tatt med vannflasken.

Vel oppe blant de mange spirene bredte en flott utsikt over Milano seg for våre øyne og en herlig avkjølende bris fant vi vel oppe. Hoveddspiret har vært under oppussing siden 2009 og det så nå ut som at de var rundt halvveis, etter stillasplasseringen å dømme. Informasjonsplakater rundt omkring kunne fortelle at man kunne overvære klassiske konserter på taket på kveldstid. Dette er nok en flott opplevelse som det kan være greit å være oppmerksom på. Vi fikk knipset noen bilder av byen før vi trasket ned igjen.

Ettersom vi aldri har vært i Milano før tenkte vi at vi skulle finne ut av hvordan vi lettest mulig kunne komme oss til Malpensa flyplassen utenfor byen, til vårt relativt tidlige fly dagen etter. Vi ønsket ikke å måtte reise innom sentralstasjonen og ble veldig fornøyd når vi så at vi hadde mulighet til å ta Malpensa Expressen rett til flyplassen fra metrostasjonen Cadorna. Veien til metrostasjonen var kort. Trikk fra hotellet, hoppe på metro ved Duomoen og bare tre stasjoner unna. Supre saker. Vi fikk samtidig kjøpt billett til ekspressen. Vi gjør alt for å slippe stress.

Like i nærheten av Cadorna ligger en av de store parkene i sentrum, Parco Sempione. Vi tok oss også en tur hit med lunsj til picnic og Eivind fikk seg en liten blund på gresset før vi gikk videre. En liten kikk på "se og gjøre" listen viste at vi ikke var så langt unna nok en anbefalt isbar. Joda, vi har spist masse is på denne turen, men det er alltid plass til mer! Shokolato hadde spesialisert seg på sjokoladeis og det var virkelig sjokoladeis vi fikk. Isen hadde en så kraftig og rik sjokoladesmak som vi aldri før har smakt. Vi rangerer den til å være den beste isen vi har spist i Italia. Rett etter følger pistasjeisen fra Il-Caruso i Roma og mandelisen fra Carabé i Firenze.

Vi har virkelig hatt en flott tur. Vi har spist Mozzarella, vi har spist is, drukket kaffe og Prosecco. For ikke å snakke om all den gode vinen. Og vi har opplevd noen fantastiske steder. Det er med en smule vemod at vi må konstantere at Italiaturen vår nå er over Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Arriverderchi Italia! Nå videre til Norge (uten tog), og neida, bloggingen er ikke slutt helt ennå, mer ferie igjen ^^

Noen punkter fra turen:
Turens høydepunkt: Firenze og Sienna. To virkelig flotte byer med massevis av sjarm.
Turens lavmål: Pisa. Mirakelplassen er det eneste fine med denne byen som ellers er en skygge av seg selv og som ikke gjenspeiler det Italia som vi vet finnes.
Turens beste is: sjokoladeis i Milano (Shokolato?), pistasjeis i Roma (Il Caruso), mandelis i Firenze (Carabé)
Turens beste opphold: Bed & breakfast Sognando Firenze, i Firenze

Trikk og tråkk i Milano

9. Juli: Vi begynte dagen på et lokalt marked i gaten Viale Papiniano som lå rett ved metrostasjonen Sankt Agustino. Her hadde de mender med fersk frukt, ost, grøntsaker og diverse kjøtt. Et fantastisk utvalg og mengder av spennende lukter. Vi fikk også smaksprøver på noen av pølsene. De hadde også store mengder sko, klær og husholdningartikler til en billig penge. Det hersket et komplett kontrollert kaos og selgerne tiltrakk seg oppmerksomhet ved å rope ut sine fantastiske tilbud. Vi var en smule surrete i hodet når vi endelig fant veien ut fra markedet igjen.
Derfra gikk vi for å finne en designbokhandel som Eivind hadde fått ferten av. Vi havnet inn i en sidegate, Via Savona, hvor det var noen enslige stengte butikker og vi var akkurat ved å gi opp letingen da vi snudde hodet til venstre og så rett inn gjennom døren til "Libraria Extemporanea". Dette var da en liten bokhandel/grafiskt verksted. Når vi ankom var de godt igang med en typografisk workshop om komposisjon. Deltakerne kunne kun bruke tall og verktøyet var tre-typer, blekk av ulike farger og manuell presse. Morro å se på. De som arbeidet i butikken var veldig interessert i hvorfor vi var der. Tydeligvis ikke hver dag det stikker nordmenn oppom der.
Eivind fant seg en bok skrevet av Gerhard Unger fra Reading University og en DVD om skrift. Etter denne fantastiske oppdagelsen var det tid for lunsj.

Vi hadde blitt tipset om området Ripa de Porta Ticinese langs kanalen Naviglio Grande, like ved metrostasjonen Porta Genova. Et virkelig koselig område og ikke særlig dyrt heller. En rekke barer ligger langs begge sidene av denne kanalen og fine broer binder de to sidene sammen. Desverre blir det en del mygg i slike områder *klø-klø-klø*
Deretter dro vi til Via Montenapoleone. Dette er gaten med de flotteste utstillingsvinduene, de dyreste klærne, dresskledde menneskelige døråpnere og hadde vi vært tøff nok til å stikke hodet innenfor, hadde de nok også hatt gulv av perlemor der inne. Hvor får disse menneskene alle pengene fra? Og veskehundene (hunder i lommeformat brukt mer som pynt enn som husdyr) var det mange av. Merkelig nok følte vi oss ikke for helt utenfor selv om vi nok neppe var i målgruppen til disse forretningene. Vi hadde også lest at det skulle finnes en butikk kalt Dmagasin. De selger fjorårets designerkolleksjoner til godt under halve prisen (selv da ligger klærne på ca. 1000-lappen). Vi lette og lette og gikk kvartalet rundt før vi plutselig stod utenfor (noe prangende skilt hadde de ikke). En svipptur innom der og litt prøving av klær senere dro vi tilbake til hotellet.

Endelig fikk Therese smakt sin Spagetti Vongole. En spaghettirett servert med muslinger (hele, med skjell). Vi så nemlig et matprogram med Jamie Oliver før vi dro og det så innmari godt ut. Retten var mye bedre enn antatt. Restauranten vi gikk på var en skuffelse. Vi bestilte en forett bestående av blekksprut og reker med stekte poteter som vi skulle dele og så en innbakt pizza til Eivind og spaghetti vongole til Therese. Men, vi fikk forretten og Eivind sin pizza samtidig og Therese satt da igjen uten hovedrett. Da kelneren lurte på om vi ikke skulle begynne på pizzaen måtte vi etterlyse spaghettien og den var nok blitt avglemt. Men vi fikk hverken informasjon om dette eller noen form for beklagelse og kelneren unngikk øyenkontakt resten av måltidet. Kokken var den som måtte servere den avglemte retten (all ære til kokken for god mat), men vi la ikke igjen noe tips for å si det sånn.

Kvelden avsluttet vi ved kanalen igjen som nå var svært folksom. Trivelig å tusle nedover kanalen med sydenstemning. Aperol Spritz og Mojito ble inntatt før vi satte oss på trikken. Den gikk noen meter og så stoppet den. Og den stod lenge. Tilslutt måtte vi ut for å se hva som var skjedd. Noen hadde parkert bilen sin delvis på trikkelinjen for så å forsvinne inn på et av utestedene. Politi ble tilkallt, men fikk ikke gjort noe så lenge ingen visste hvem som eide bilen. Etter ca. en time venting tok noen ansvar og den lille bilen ble løftet til side av de som stod på fortauene slik at trikken endelig fikk kjøre videre. Boten burde være saftig for bileieren som stoppet opp en hel trikkelinje såpass lenge. Håper ingen virkelig var avhengig av denne, denne kvelden.

Klesdesignernes mekka, Milano

8. Juli: Etter en 2 timers togtur i 300 km/t gjennom flatt landskap og en rekke tunneller ankom vi Milano. I det samme vi bakset ut med bagasjen av togvognen ble vi nærmest overfalt av folk med traller som ville tjene seg noen småkroner ved å hjelpe til. Dette satte desverre standarden for vårt førsteinntrykk av byen. Når vi skulle bestille billetter til kollektivtrafikken på automatene kom noen overivrige jenter og skulle hjelpe oss ved å trykke vilt på skjermen og forklare hvilken billett vi skulle ha. Noe de ikke klarte siden de ikke skjønte hva vi egentlig ville. Vi fikk etterhvert kommet oss unna og bort til en billettskranke (vi sjekket da kjapt over lommer og vesker for å se om noe var blitt borte i alt mylderet, ettersom byen er kjent for en del småkriminalitet).

Vi var ute etter et 3 dagers pass som ga oss fri tilgang til all kollektivtransport i byen de få dagene vi skulle være her. Billettdamen tilbød oss et "Milano-card" som skulle vare i 3 dager. Vi kjøpte dette i god tro (det fulgte også med rabatter på unyttige ting) men vi innså etter nøyere gjennomlesing av medfølgende papirer at kortet kun gjaldt i 48 timer. Altså, kortet vårt ble validert fredag kl.13.00 og varte helt til søndag kl.13.00. Tull og fanterier ettersom vi tenkte at vi kunne bruke kortet også mandags morgen (fredag kl. 13 til mandag kl. 13 er for oss 3 dager i praksis (72 timer)). Men kortet var kjøpt og da var det bare å bruke det.

Vi fant riktig Metrolinje, men det viste seg at Milano også har et undergrunnstog som kalles "S". Dette gjorde oss noe forvirret ettersom at disse linjene og kjørerutene ikke stod på kartet. Men etter mye vurdering og undring kom vi oss frem til riktig sted og fant hotellet (2 stjerners) etter en lengre spasertur i 32 graders varme.

En kjapp oppfriskning av kroppen senere var det tid for å finne ut av kollektivtransporten. I tillegg til Metro og S-tog har de busser og trikker. Trikkene virket som et bra fremkomstmiddel og Metro fungerer noenlunde likt i alle storbyer, så vi ville gå for en kombinasjon. Men vi manglet oversikt over trikkerutene og hvilke som gikk hvor. Derfor tenke vi at sentralstasjonen var en god plass for å få diverse ruteinformasjoner om det meste. Men det viste deg å bli en varm og frustrerende tur og mye kunne nok vært forbedret fra et veifinningsystem-perspektiv.

Sentralstasjonen har infosymboler som peker i ulike retninger for så å forsvinne ut i intet. Så etter å ha surret rundt, opp og ned rulletrapper flere ganger, gått flere runder for å se om vi hadde oversett noe, innså vi at det var håpløst å finne noen informasjon som ikke omhandlet togene som gikk fra stasjonen. Ved nærmere søk på nettet viser det seg at det ikke finnes noe kart eller ruteinformasjon over trikker. Og hva gjør vi da? Jo, da hopper vi på en trikk og satser på at den går riktig vei for så å hoppe av når den svinger av den veien du vil og så finne en ny og mer riktig trikkelinje. Dette funket utmerket.

Ifølge diverse kilder skulle linje 1 være et godt utgangspunkt da den gikk innom flere steder som kunne gi oss overblikk over kartet og byen (det var i hovedsak den vi skulle finne da vi dro til sentralstasjonen tidligere, siden kildene sier den gikk derfra, noe den tydeligvis ikke lenger gjør!). Men i det vi glade fotturistene vandret rundt, litt i villrede, dukket den jammen opp ved Piazza de la Scala (ved byens kjente operascene, som ellers er et litt kjedelig brunt bygg i klassisk stil). Og hva annet finner vi ikke rett bak oss mens vi står å venter på neste trikk? Jo, et utsalg i is-bar-kjeden Grom. Denne is baren ble sammenlignet med de beste is barene i Firenze og vi kunne jo ikke bare gå forbi. Så da kjøpte vi oss "vente-is".

Det var bare en liten bakside med trikken på linje 1. Den er gammel og flitt, men går noe sakte og vi satte oss på den relativt sent. Noe som resulterte i at vi rundt det klokkeslettet hvor italienere vanligvis går ut å spiser på, nærmet seg faretruende fort og vi var på god vei ut i periferien. Heldigvis fantes det metrostasjon der ute, som frakter oss tilbake til sentrumskjernen i en litt større hastighet.

Det er litt hendig at vi har hele tre trikkelinjer som går forbi hotellet vårt og en fjerde som går i tverrgaten. Linje nr. 9 viste seg å være spesielt nyttig siden den går rundt bykjernen (bl.a. direkte til tidligere nevnte Porta di Ticinese). Men det er greit å ha noen linjer å velge mellom. En annen hendig ting er at vi bor bare noen kvartaler fra Milanos Duomo og denne var derfor en perfekt attraksjon å starte med. Milano har ikke så mange gamle flotte kjente bygg (som vi vet om), så dette ene massive bygget måtte vi iallefall ha med oss. Duomoen er i høygotisk stil med 135 spir og 3500 statuer rundt omkring på bygget. En massiv kirke med andre ord. Det var gratis å komme inn og det som ventet oss inne var overveldende. For å sammenligne henviser vi til filmene Ringenes Herre, i scenen hvor de springer gjennom dvergenes massive stenhall Khazad Dum med svære søyler på rekke og rad. I enden av midtskipet hadde de et flott alter. I det ene tverrgående skipet var det et stort metalltre/lysestake med grener forran alteret. Kanskje skulle det symbolisere "livets tre"? Det lå også mumifiserte kardinaler rundt omkring i opplyste glasskister langs veggene. Det var desverre ikke lov å ta bilder inne (selv om overraskende mange turister ikke forstod hva kamera med rød strek over betydde og dermed tok bilder likevel). Så dere må nok ta turen selv for å oppleve den.

Vi tenkte oss også opp på takterrassen på Duomoen. Men pga. en skikkelig torden og regnbyge rømte vi under taket til Galleria Vittorio Emanuele II. En flott glassoverbygd handlegate. Selvfølgelig med butikker som ikke er helt i våre budsjettklasse. Men det er fortsatt gratis å se.

Ironisk nok endte vi opp på en toscansk lokal pizzaplass for middag (den ble anbefalt av en bekjent). Vi må ta overgangen fra Toscana til Lombarda regionen litt forsiktig så det ikke blir så mye nytt på en gang.

Turistfellen Pisa

7. juli: Nok en dag for utfart fra vår base i Firenze og denne gangen var det Pisa som var destinasjonen. Vi kom oss ikke så voldsomt tidlig avgårde etter vår uttagerende fråtsing dagen før (vi ble nødt til å gå en ganske lang tur etter måltidet og kom først ganske sent tilbake til rommet vårt på Sognando Firenze).

Togturen var nok en gang udramatisk (med flott landskap)og vi ble møtt av ekstrem varme og det første tempelridderkorset innlagt i brosteinen når vi forlot togstasjonen i Pisa. Tempelridderkorset er Pisas emblem og dette symbolet florerer over hele byen både på bygninger og som vaiende flagg. Vi var blitt anbefalt å ta buss inn til sentrum, men som de ekstrem-fotgjengerne vi er gikk vi de to kilometerne inn til Pisa sentrum. Fin tur, men veldig varmt.

Vi satte først kursen mot det skjeve tårnet på Piazza Miracoli som Pisa nok er mest kjent for. Tårnet var som forventet latterlig skjevt og på samme område fant vi Pisas Duomo og et av verdens rikest utsmykkede dåpskapell romansk og ny-gotisk stil. Flotte byggverk alle tre. Det er tydelig at det skjeve tårnet tydelig oppfordrer til klisjéfylte bilder av mennesker som skyver på og lener seg til det skjeve klokketårnet. Slike bilder er en stor utfordring i stekende sol og over 30 varmegrader. Etter et knippe mindre vellykkede bilder sa vi oss likevel fornøyde begge to og gikk for å bestille oss billetter til en skjev topptur. Lettere sagt en gjort. Det var nesten tre timers ventetid, men denne tiden trengte vi ikke stå i kø og brukte heller tiden til å se oss litt videre rundt i byen.

Først trengte vi noe kaldt å drikke/spise og vi begynte derfor å lete etter en kafé/geleteria. Når vi først fikk satt oss ned et sted var gikk sørvisen meeeget treg. Et annet bord bestilte fire skåler med iskrem og dette tok det betjeningen nesten 15 minutter å trylle frem. Ettersom flere andre bord lå forran oss i "bestillingskøen" valgte vi å finne oss et annet sted. På sted nummer to ble vi betjent, men dette med en uengasjert og nesten påtvunget mine. Dette er altså et av flere skår i Pisas fasade. Hele byen virker "trøtt" av turister og i tillegg fløt søppel rundtom med blant annet knuste flasker og skår ved flere av bruene over elven Arno samt langsmed elvebredden (i følge vertene våre henger dette sammen med det høyreorienterte styresettet i byen som ikke gidder å ta tak i disse tingene).

Litt mer avkjølt av frukt med is og kald spritz tok vi turen innom Piazza dei Cavalieri (oversatt: riddernes plass) med bl.a. Scuola Normale Superiore grunnlagt i 1810 av Napoleon. Denne skolen er dekorert med demorativ graffiti heller enn de sedvanlige utskjærte utsmykningene. Ved piazzaen ligger også St. Stefan-tempelriddernes kirke "Chiesa di Santo Stefano dei Cavalieri", også denne rikt utsmykket, men da bl.a. med tempelridderkors istedet for det "vanlige" kristne korset.

Etter å ha brukt noen timer i Pisa bestemte vi oss for en tidligere retur til Firenze enn planlagt ettersom Firenze rett og slett er et mye triveligere sted med mer å finne på/se/gjøre. Men først klatre opp de skjeve trappene inne i duomoens kjente klokketårn. Opplevelsen av å gå trapper som først heller den ene veien, så litt "nedover", så den andre veien var merkelig og morsom. Det er tydelig at det er stor trafikk i disse trappene ettersom jeg aldri tidligere har sett så slitne trappetrinn. Trinnene var nesten som suppeskåler og preget av alle turistene. Utsikten fra tårnet var malerisk, men Pisa mangler de store blikkfangene i by-landskapet. Etter nedstiging vinket vi farvel til Pisa og fant oss igjen en trattoria i Firenze.

Therese fikk på denne trattoriaen prøvd seg på nok en toskansk spesialitet, "ribolitta", en suppe av grønnsaker og brødbiter kokt sammen til en mos, lik suppen fra dagen før. Hva er det med disse toskanske suppene? God var den iallefall.

En kumage med tomatsaus takk

6. juli: Skal man si noe om selve shoppingen? Nei, vi nøyer oss med å nevne at Firenze er en flott shopping-by. Den har alt fra billigkjeder à la H&M, pluss Gucci og lignende samt flere markeder og kjøpesenter i Coin-kjeden. Problemet er bare det at strevet med å prøve klær i 30 graders varme gjør at man fort går lei samt at italienerne har små størrelser. I tillegg hadde alle butikkene sommersalg, men hva hjelper det når største skostørrelse er 36? Så, vi satser på shopping i Milano i stedet i håp om at det ikke er fullt så varmt litt lenger nord. Helt tomhente kom vi derimot ikke fra det. Firenze er kjent for sine lærvarer, og dermed endte vi begge opp med hver vår lokalproduserte lær-veske.

Etter råd fra en kollega av Eivind burde vi spise lunsj på "Trattoria 4 leoni". Ettersom vi forsøker å gjennomføre et "skikkelig" lokalt måltid på hver av våre turer lot vi dette like gjerne foregå på dette stedet. Trattoriaen skuffet ikke.

Therese fikk endelig smakt på en variant av en Toscansk suppe. Tomatsuppe med brød. Og som den innbakte nordkvinne hun er så forventet hun suppe. Det som ble servert var riktignok tomatsuppe med brød, men den var kokt helt inn til den var mer som en tomatgrøt. Og da kan man saktens spørre seg om hva som egentlig er definisjon på "suppe"... og hvor grensen mellom suppe, grøt og mos går? Men så lurer dere kanskje på om den var god. Det kan jeg fullstendig og helhjertet oppriktig si at den var. Den var veldig god og den bør prøves av alle som reiser til Toscana. Eivind gikk for en lokal pastavariant med sterk tomatsaus.

Og, så kom vi til hovedretten. Ettersom menyen stod på italiensk og vi forstod svært lite av den måtte vi få den forklart. Den ene av rettene "Trippa", forklarte kleneren som "ku-mage" i tomatsaus. Det stod riktig nok i Gyldendals guidebok som vi har med, at i Toscana gjør man innmat spiselig ved å blande det med tomat og servere med oppraspet Parmesan eller annen lignende ost. Men, vi hadde ikke trodd vi skulle komme over noe slikt.

Eivind virket oppriktig interessert i å bestille dette. Han er tross alt vokst opp med mølje og lungemos! Men ble litt i tvil når kelneren spurte om han virkelig ville dette da det var veldig spesielt. Hun var nok en smule bekymret, for hun ville mer enn gjerne tilby oss en gratis smaksprøve før vi i det hele tatt fikk bestille hovedrett. DET kalles sørvis!

Og smaksprøve fikk vi, men den var ikke liten. Det var en full asjett men noen lyse opphakkede strimler og tomatsaus samt parmesan. Og som de uredde vikinger vi er kastet vi oss over denne nye og tidligere uprøvde retten. Det er nå vi tilføyer at Therese jobber på en mage- og tarmavdeling og dermed er vant med ubehagelige konsistenser på ting og sterke lukter. Det skal altså noe til før man vipper henne av pinnen. Men kumagen klarte altså dette. Er det noe man ikke ønsker å gjøre på en restaurant så er det å få følelsen av at maten skal komme i retur. Men brekningsfornemmelsene var like om hjørnet. Lukten, ifølge Therese, var en lukt hun har kjent på jobb, altså... ja, dere skjønner. Konsistensen var som dårlig tilberedt blekksprut, en seig utyggbar konsistens. Det ble med en smaksprøve og tallerkenen ble sendt tilbake med kommentar fra kelneren om at hun godt kunne spist en stor tallerken av dette, men hun hadde da også begynt å spise dette som lite barn.

I stedet for kumage vurderte vi å bestille en annen lokal spesialitet, T-bens stek. Men da denne ble servert i minum 1 kg-stykker utgikk dette. Så, Therese bestilte en mindre biff og Eivind bestilte noe han trodde han visste hva var. Vi må vel si at Eivind tapte denne middagen. Han fikk nemlig servert to porcinosopper (store sopper og ikke svin "porc"-noe) som var stekt, og det var liksom hele retten. Heldigvis hadde vi bestilt litt poteter og spinat, og omsorgsfulle Therese gikk med på deling av begge rettene (kjøttmengden var stor). Til tross for delvis nederlag i hovedretten gikk vi med fornyet mot løs på dessertbestilling. Egentlig var vi så mette at vi burde ha gitt oss, men planen var et fullt og helt toskansk måltid. Therese satset på en øett og luftig Tiramisu og Eivind ville prøve de lokale "cantucci e vin santo", en form for mandel-biscotti som dyppes i en søt dessertvin. Eivind uttrykte før desserten: "håper ikke de kommer med for mange kjeks. I såfall kaster jeg noen etter servitøren" (antallet kjeks var overkommelig og vi unngikk dermed en situasjon).

Som dere forstår så fikk vi klekkelige porsjoner og vi rullet nesten hjem. Italia prøver å ta livet av oss med mat.

Dagstur til Siena

5. juli: Før avreise mot Siena hadde vi kun lest litt om byen i guideboken vår. Det vi skulle få oppleve var en toskansk middelalderby en og en halv time sørvest for Firenze. Siena har beholdt sine gotiske murstensbygninger fra 1200-1300-tallet.

Ved ankomst Siena måtte vi opp på en åsrygg for å komme i plan med byen. Dette har Sieneserne løst med rulletrapper og transportbånd. Etter fem rulletrapper og to skrå transportbånd var utsikten fantastisk og bena ennå lette og friske.

Inne i Sienas sentrum ble vi møtt av det som skal være en av Europas fineste piazzaer (piazza = en stor åpen plass omkranset av bygninger), Piazza del Campo. Plassen kan nesten sammenlignes med et halvt casinobord hvor hele piazzaens ytterkant heller inn mot midten. Piazzaen inngår vistnok også som en del av byens vannforsyningssystem. Bakken har ni striper som danner en vifte og symboliserer fra gammelt av, de nis råd.

I den ene enden av piazzaen troner Palazzo Publica som huser diverse kunstutstillinger. Også her har de et tilhørende tårn, Torre del Mangia med god utsikt over byen. Vi stod 30 minutter i kø, men da køen ikke rikket seg av flekken valgte vi å heller oppleve mer av byen. Utsikten over Toscanas åser og fjell hadde nok vært fantastisk så dette får vi prøve igjen neste gang.

Vi avla også et besøk til Sienas Duomo (domkirke) som er en gotisk katedral i hvit og rosa marmor med et tilhørende tårn i sorte og hvite striper. Iflg. vår eminente guidebok var egentlig ment å bli kristendommens største bygg. Men på grunn av pesten i 1348 ble midtskipet og det som skulle bli den store portalen inn i kirken stående halvferdig. Men flott var den likevel.

En ting som virkelig er interessant med denne middelalderbyen er at det finnes i alt 17 "Contradaer" (bydeler). Borgerne er først borgere av contradaen de tilhører, så Siena og tilslutt Italia. Man døpes og giftes i sin contradakirke og man gifter seg med noen innenfor sin egen contrada. Og ved dødsfall sørger hele contradaen som avdøde tilhørte. Medlemmene av contradaen hjelper også hverandre med boplass og jobb. De godtar ikke kriminalitet (ifølge B&B verten vår har hver contrada sitt eget våpen slik at de kan ordne opp i uoverstemmelser contradaene i mellom). Dette er et system de har vedlikeholdt i ca. 400 år så langt.

Hver contrada har også sitt eget emblem og flagg og mens vi var i Siena ble det flagget over deler av byen med grønne flagg men en hvit gås på. Noen bar også sitt grønne flagg som et sjal rundt nakken, med en smokk hengende på brystet. Vi undret oss over dette men fikk etter middag (kanin på menyen) svar fra servitøren på hva dette dreide seg om:

To ganger i året (juli og august) avholdes det hesteløp ved Palazzo Publico mellom de ulike contradaene. Vinneren av løpet flagger for å vise seieren og bærer flagget som sjal (første seier) med tilhørende smokk (to seire på rad). Dette er altså contradaenes måte å hovere på. Morsom greie.

Resten av dagen gikk med på å skaffe seg et toskansk keramikkfat og Eivind fikk seg en hvit sommerlig Borsalinihatt. Det var en meget fornøyd herremann som gikk ut av den lille hattebutikken, ennå litt stiligere.

Location:Sienna