En kumage med tomatsaus takk

6. juli: Skal man si noe om selve shoppingen? Nei, vi nøyer oss med å nevne at Firenze er en flott shopping-by. Den har alt fra billigkjeder à la H&M, pluss Gucci og lignende samt flere markeder og kjøpesenter i Coin-kjeden. Problemet er bare det at strevet med å prøve klær i 30 graders varme gjør at man fort går lei samt at italienerne har små størrelser. I tillegg hadde alle butikkene sommersalg, men hva hjelper det når største skostørrelse er 36? Så, vi satser på shopping i Milano i stedet i håp om at det ikke er fullt så varmt litt lenger nord. Helt tomhente kom vi derimot ikke fra det. Firenze er kjent for sine lærvarer, og dermed endte vi begge opp med hver vår lokalproduserte lær-veske.

Etter råd fra en kollega av Eivind burde vi spise lunsj på "Trattoria 4 leoni". Ettersom vi forsøker å gjennomføre et "skikkelig" lokalt måltid på hver av våre turer lot vi dette like gjerne foregå på dette stedet. Trattoriaen skuffet ikke.

Therese fikk endelig smakt på en variant av en Toscansk suppe. Tomatsuppe med brød. Og som den innbakte nordkvinne hun er så forventet hun suppe. Det som ble servert var riktignok tomatsuppe med brød, men den var kokt helt inn til den var mer som en tomatgrøt. Og da kan man saktens spørre seg om hva som egentlig er definisjon på "suppe"... og hvor grensen mellom suppe, grøt og mos går? Men så lurer dere kanskje på om den var god. Det kan jeg fullstendig og helhjertet oppriktig si at den var. Den var veldig god og den bør prøves av alle som reiser til Toscana. Eivind gikk for en lokal pastavariant med sterk tomatsaus.

Og, så kom vi til hovedretten. Ettersom menyen stod på italiensk og vi forstod svært lite av den måtte vi få den forklart. Den ene av rettene "Trippa", forklarte kleneren som "ku-mage" i tomatsaus. Det stod riktig nok i Gyldendals guidebok som vi har med, at i Toscana gjør man innmat spiselig ved å blande det med tomat og servere med oppraspet Parmesan eller annen lignende ost. Men, vi hadde ikke trodd vi skulle komme over noe slikt.

Eivind virket oppriktig interessert i å bestille dette. Han er tross alt vokst opp med mølje og lungemos! Men ble litt i tvil når kelneren spurte om han virkelig ville dette da det var veldig spesielt. Hun var nok en smule bekymret, for hun ville mer enn gjerne tilby oss en gratis smaksprøve før vi i det hele tatt fikk bestille hovedrett. DET kalles sørvis!

Og smaksprøve fikk vi, men den var ikke liten. Det var en full asjett men noen lyse opphakkede strimler og tomatsaus samt parmesan. Og som de uredde vikinger vi er kastet vi oss over denne nye og tidligere uprøvde retten. Det er nå vi tilføyer at Therese jobber på en mage- og tarmavdeling og dermed er vant med ubehagelige konsistenser på ting og sterke lukter. Det skal altså noe til før man vipper henne av pinnen. Men kumagen klarte altså dette. Er det noe man ikke ønsker å gjøre på en restaurant så er det å få følelsen av at maten skal komme i retur. Men brekningsfornemmelsene var like om hjørnet. Lukten, ifølge Therese, var en lukt hun har kjent på jobb, altså... ja, dere skjønner. Konsistensen var som dårlig tilberedt blekksprut, en seig utyggbar konsistens. Det ble med en smaksprøve og tallerkenen ble sendt tilbake med kommentar fra kelneren om at hun godt kunne spist en stor tallerken av dette, men hun hadde da også begynt å spise dette som lite barn.

I stedet for kumage vurderte vi å bestille en annen lokal spesialitet, T-bens stek. Men da denne ble servert i minum 1 kg-stykker utgikk dette. Så, Therese bestilte en mindre biff og Eivind bestilte noe han trodde han visste hva var. Vi må vel si at Eivind tapte denne middagen. Han fikk nemlig servert to porcinosopper (store sopper og ikke svin "porc"-noe) som var stekt, og det var liksom hele retten. Heldigvis hadde vi bestilt litt poteter og spinat, og omsorgsfulle Therese gikk med på deling av begge rettene (kjøttmengden var stor). Til tross for delvis nederlag i hovedretten gikk vi med fornyet mot løs på dessertbestilling. Egentlig var vi så mette at vi burde ha gitt oss, men planen var et fullt og helt toskansk måltid. Therese satset på en øett og luftig Tiramisu og Eivind ville prøve de lokale "cantucci e vin santo", en form for mandel-biscotti som dyppes i en søt dessertvin. Eivind uttrykte før desserten: "håper ikke de kommer med for mange kjeks. I såfall kaster jeg noen etter servitøren" (antallet kjeks var overkommelig og vi unngikk dermed en situasjon).

Som dere forstår så fikk vi klekkelige porsjoner og vi rullet nesten hjem. Italia prøver å ta livet av oss med mat.

Dagstur til Siena

5. juli: Før avreise mot Siena hadde vi kun lest litt om byen i guideboken vår. Det vi skulle få oppleve var en toskansk middelalderby en og en halv time sørvest for Firenze. Siena har beholdt sine gotiske murstensbygninger fra 1200-1300-tallet.

Ved ankomst Siena måtte vi opp på en åsrygg for å komme i plan med byen. Dette har Sieneserne løst med rulletrapper og transportbånd. Etter fem rulletrapper og to skrå transportbånd var utsikten fantastisk og bena ennå lette og friske.

Inne i Sienas sentrum ble vi møtt av det som skal være en av Europas fineste piazzaer (piazza = en stor åpen plass omkranset av bygninger), Piazza del Campo. Plassen kan nesten sammenlignes med et halvt casinobord hvor hele piazzaens ytterkant heller inn mot midten. Piazzaen inngår vistnok også som en del av byens vannforsyningssystem. Bakken har ni striper som danner en vifte og symboliserer fra gammelt av, de nis råd.

I den ene enden av piazzaen troner Palazzo Publica som huser diverse kunstutstillinger. Også her har de et tilhørende tårn, Torre del Mangia med god utsikt over byen. Vi stod 30 minutter i kø, men da køen ikke rikket seg av flekken valgte vi å heller oppleve mer av byen. Utsikten over Toscanas åser og fjell hadde nok vært fantastisk så dette får vi prøve igjen neste gang.

Vi avla også et besøk til Sienas Duomo (domkirke) som er en gotisk katedral i hvit og rosa marmor med et tilhørende tårn i sorte og hvite striper. Iflg. vår eminente guidebok var egentlig ment å bli kristendommens største bygg. Men på grunn av pesten i 1348 ble midtskipet og det som skulle bli den store portalen inn i kirken stående halvferdig. Men flott var den likevel.

En ting som virkelig er interessant med denne middelalderbyen er at det finnes i alt 17 "Contradaer" (bydeler). Borgerne er først borgere av contradaen de tilhører, så Siena og tilslutt Italia. Man døpes og giftes i sin contradakirke og man gifter seg med noen innenfor sin egen contrada. Og ved dødsfall sørger hele contradaen som avdøde tilhørte. Medlemmene av contradaen hjelper også hverandre med boplass og jobb. De godtar ikke kriminalitet (ifølge B&B verten vår har hver contrada sitt eget våpen slik at de kan ordne opp i uoverstemmelser contradaene i mellom). Dette er et system de har vedlikeholdt i ca. 400 år så langt.

Hver contrada har også sitt eget emblem og flagg og mens vi var i Siena ble det flagget over deler av byen med grønne flagg men en hvit gås på. Noen bar også sitt grønne flagg som et sjal rundt nakken, med en smokk hengende på brystet. Vi undret oss over dette men fikk etter middag (kanin på menyen) svar fra servitøren på hva dette dreide seg om:

To ganger i året (juli og august) avholdes det hesteløp ved Palazzo Publico mellom de ulike contradaene. Vinneren av løpet flagger for å vise seieren og bærer flagget som sjal (første seier) med tilhørende smokk (to seire på rad). Dette er altså contradaenes måte å hovere på. Morsom greie.

Resten av dagen gikk med på å skaffe seg et toskansk keramikkfat og Eivind fikk seg en hvit sommerlig Borsalinihatt. Det var en meget fornøyd herremann som gikk ut av den lille hattebutikken, ennå litt stiligere.

Location:Sienna

Sightseeing i Firenze

4. Juli: Ti myggstikk og seks gnagsår rikere etter Roma-trasking var det nå klart for å tråkke gatelangs i denne flotte byen som de kaller Firenze. Vi startet med å stå i en liten kø for å komme opp i kuppelen på Duomoen. På denne måten fikk vi en super utsikt over byen og de grønne åsene rundt. Det var virkelig vært svetten og leggkrampen man opplevde ved å gå trappene opp til toppen. Eivind som også har en viss høyde på kroppen fikk seg noen takhvelvinger i hodet da trappene var svært bratte og mellomrommet opp til taket var svært lavt (interne opplysninger sier tre hodeskallinger). Man hadde også mulighet til å gå opp i toppen på campanillen (tilhørende tårn ved siden av duomoen). Men vi fant ut at vi kom til å få samme utsikten så vi droppet denne og fikk oss.....*trommevirvel* nok en is. Vi har ikke nevnt det før, men vi har jevnt over hatt 30 grader med sol hele turen, heldigvis noen perioder med litt overskyet.

Dagen før hadde vi vært innom markedet i San Lorenzo, men vi ble litt skuffet over dette (voldsomt påtrengende selgere) selv om det visstnok skal være berømt. Vi var derfor svær glade over å plutselig dumpe oppi et annet marked, ikke langt fra Piaza de la republica (hvor Eivind til sin store glede fikk kjøpe seg en etterlengtet espressokanne). Markedet innehold mange fine væsker i lær og skinn som Firenze og omegn er vel kjent for. Det ble bare titting her siden vi ikke ville virke for ivrige første gangen.

Så tok vi turen bort til Palazzo dei Pitti som tidligere var fyrstebolig under den tiden Firenze var hovedstad i Italia. En svær brun kloss som ikke er noe særlig å se til. Den huser nå kunstmuseum og det ligger en svær botanisk hage (Giardino di Boboli) like bak den som vi ville besøke. Og vi gikk og vi gikk og endte opp med å måtte gå en svær omvei om palasset i stupbratte bakker til vi kom til topps på åsen. Vel fremme ble vi møtt av stengt port og beskjed om at hagen var stengt første og siste mandag i hver måned. Men vi ble ikke sure av den grunn, da fikk jo vi heller bare traske bortover mot hotellet vårt og hvile oss før middag (etter dagevis med trasking begynte vi nå godt å kjenne det begge to, så litt fothvile var etterlengtet).

Vi skal ikke snakke så mye om middagen, men vi må få med at vi valgte en liten restaurant like ved oppkjøringen til Piazzale Michelangelo. En virkelig fin bygning på toppen av åsen i andre enden for den botaniske hagen med tilhørende utsiktspunkt. Maten var god den, men vi fikk dessverre bare én hovedrett på deling etter at servitøren hadde misforstått... nok en gang så opplevde vi at engelsken hos mange i Italia ikke er særlig god. Men hvem kan klandre dem ettersom både Simpson og CSI serien en dubbet til italiensk.

Kvelden avsluttet vi med å gå opp på utsiktspunktet ved palasset, og nyte et glass Prosecco til utsikten av et opplyst Firenze.

Det som var litt morro på returen til hotellet var at vi møtte på en liten kar som vi valgte å kalle Sqwoshi. Sqwoshi er en Neshornbille (bilde kommer). Den var ca 4 cm lang og 2 cm bred, med svartbrunt skall og med et stort nesehorn. Vi oppdaget den idet Eivind holdt på å tråkke på den (derav navnet). Og som de gode dyrevernerne vi er fant vi ut at når vi akkurat unngikk å tråkke på den så var den kanskje ikke så heldig ved neste forbipasserende. Noe måtte gjøres. Vi forsøkte å flytte den inn til fortauskanten med guideboken. Men stiv av skrekk ble den bare liggende stille. Så ble paraplyen tatt i bruk. Og denne gikk den velvillig opp på. Problemet var bare at den likte paraplyen såpass godt at den ikke ville av. Så vi tok den med et stykke på vei helt til vi fant ut at vi måtte slippe den av før hotellet. Etter mye herjing og forsøk på overtalelse til å gå av, kom den seg ned på en kant som var dekket av litt gress. En fasinerende bille må man si og veldig flott!

Den suisidale neshornbillen "Sqwoshi" som gjemte seg i mørket midt på fortauet i påvente av uoppmerksomme nordmenn.

Italia på sitt fineste? Firenze

Det er 3. juli og vi forlater Roma med kurs mot Firenze (en og en halv times togtur unna). Firenze er en by vi kun har sett på bilder og vet lite om.

Familien Medici var en gang i tiden ledende i området og hadde tilholdssted i Pitti Palasset, som ligger i utkanten av Giardino di Boboli. Palasset huser nå en stor kunstsamling som vi ikke tar oss tid til å se i denne omgangen. For enkelte av oss to reisende var det en befrielse å forlate turistboblen Roma - med sitt stressende bybilde og påtrengende duppeditt-blinkende fjas - for så å ankomme den sjarmerende byen Firenze hvor tempoet virker til å være mye mer behagelig. Gamle middelalderske hus, trange gater og sjarmerende åpne plasser gjør at Firenze føyer seg inn på listen over våre favorittbyer.

Vi booket oss inn på et bed and breakfast et lite steinkast fra sentrum (B&B Sognando Firenze). Vi var svært spente på standarden siden det er første gang vi prøver noe slikt. Men gleden var stor når det viser seg at dette B&B kan sammenlignes med et 3-4 stjernes hotell! Og ved hvilket hotell møter man på eierne senere på byen og de faktisk hilser? Noen problemer møtte vi selvfølgelig på:

Vi ankom 2 timer før avtalt tid, og siden døren var åpen, tok vi sjansen på å gå opp og sette fra oss bagasjen for så å få nøklene ved avtalt tid. Utfordringen kom når tilstedeværende dame ikke snakket et ord engelsk og ikke forsto særlig mye. Samtalen var noe slikt som:
Eivind: Hey, we were supposed to be here at 2, can we leave our luggage here and come back later?
Hvorpå damen ytrer en stabel med italienske fraser og avslutter med "momento!".
Etter noen mislykkede forsøk på avklaring mens damen avlegger et par opphissede italienske telefonsamtaler, møter vi nøkkelmannen som snakker litt engelsk og vi suste så ut i gatene på jakt etter nye eventyr.

Firenze er veldig grei å finne fram i. Den store Duomoen midt i sentrum med sin røde kuppel gjør at man kan stake ut noenlunde riktig vei. Men, vi har likevel fått noen overraskelser når vi plutselig kommer ut av en sidegate og går rett på den. Elven Arno som renner gjennom byen har flere kryssende broer. Den fineste er Ponte Vecchio, en middelaldersk bro hvor de har tatt vare på de tradisjonelle butikkbygningene som tidligere var slakterforretninger på 1300 tallet, men nå huser byens gullsmedbutikker. Vi fant også denne dagen frem til en av byens beste isplasser, denne gang for å smake mandel-is. Om-nom-nom...

Vi valgte å ta middagen så nært bostedet vårt som mulig og gikk et kvartal bortenfor hvor vi fant en enslig pizzeria mellom noen bolighus. Utseendet, og det heller anonyme navnet på stedet gjorde at vi gikk dit med små forventninger. Men oioioioi for en mat. Siden menyen var på italiensk og vi ikke skjønner så mye av det gikk vi nok en gang for pizza (som var fantastisk) og bestilte i tillegg fritterte zucchini-iblomster med ansjos... spennende saker gitt. Misunnelsen var litt tilstede idet nabobordet fikk servert en svær skål med blåskjell. Det så i vertfall veldig bra ut og prisen var upåklagelig!

Siste dag i Roma

Vår tredje dag på tur og nok en tidlig morgen for å slippe flere timer i kø ved St. Peterskirken.

Suksess. Etter en 45-minutters gåtur fra hotellet og fem minutter i kø kunne vi passere kirkens "flyplass" sikkerhetskontroll. Vel inne i kirken ble vi møtt av korsang og fin musikk fra flere retninger. Kirken er såpass stor at flere av enkelt-kapellene samtidig var i bruk. Vi fant ut at fotografering av seremonier ikke er ok. Vakten prøvde lenge å få kontakt med telelinse-Eivind inntil ordene fra Therese "om det var meg" vakten vinket til, nådde frem. Resten av kirkebesøket gikk ut på fotografering av smått og stort.

Roma er håpløs når det gjelder åpne trådløse nett. Vi var borti én eneste kafé med trådløs nettilgang, og bestilling av billetter til Firenze til neste dag var dermed umulig. Termini-stasjonen lå ikke langt unna hotellet vårt og dermed nesten en time til fots unna St. Peterskirken.

Med Firenze-billett vel i hende var programmet vårt for Roma stort sett unnagjort. Via nok et besøk innom geleteria-baren "Il Carusso", gikk vi på oppdagelsesferd i den nordre delen av Roma. Dette førte til lunsj på en liten lokal trattoria sammen med kun lokale italienere. Det vil være en underdrivelse å si vi følte oss hjelpeløse når vi skulle bestille noe fra menyen som ikke egentlig samsvarte med hva de faktisk hadde igjen i disken. Lasagne ble redningen. I tilegg fikk vi endelig smakt den kraftig oransj-fargede drikken "Aperol Spritz" som vi tidligere kun har observert i Venezia. Bitter og frisk basert på sitruslikør og musserende vin servert med isbiter og en appelsinskive.

Etter ennå en dag med mye fotfart tenkte vi å bruke kvelden nært hotellet for å spare føttene litt. Teori er ikke det samme som praksis og etter et par timer endte vi igjen opp i Trastevere og på pizzabaren "Pizzeria ai Marmi". Pizzabakerne på denne pizzeriaen - hvor det kort tid etter vår ankomst var en flere meter lang kø utenfor - fremsto mer som maskiner enn mennesker i et pizzabakesamarbeid vi nok aldri kommer til å kunne oppleve igjen. Videoklippet rettferdiggjør ikke innsatsen vi var vitne til. Peppes og Dolly kan bare gå å legge seg i skammekroken.Veien tilbake til hotellet ble lang, og for enkelte svært smertefull. Tid for å si "arrivederci Roma" og helleu Firenze (we just arrived in our fantastic boat?!).

Location:Roma, Italia

Heldekkende Compeed?

Nyinnkjøpte sko er alltid fine, men det hender også at de er en kilde til mange gnagsår. Hvorfor følger det ikke heldekkende Compeed med alle nye sko?

Ettersom vi er fotturister i sentrale Roma blir det noen kilometer tilbakelagt med naturlige konsekvenser. Therese er nå prøveklut for mange typer Compeed på samme tid. Store Compeed for hælparti, små Compeed for tær og Compeedstift litt her og litt der.

Vi har vært effektive og la bak oss flere av de store severdighetene (Trevi-fontenen, Pantheon, Fontenen for de fire elver på Piazza Navona, Capitol, Forum Romanum, Collosseum, Spansketrappen og Castel St. Angelo). Vi var til og med så freidig at vi tasset til St. Peterskirken kl. 11 i et forsøk på å svippe innom når vi var i området. Etter 2 minutter i "5000 meter" kø gikk vi heller for å finne oss kaffe.

Den fant vi på Sant Eustachio il caffè som serverte en skikkelig god gran caffe ("cappucino" hvor selve kaffen er skummet opp istedet for melkeskum, med litt sukker).

Vi havnet så tilfeldigvis i området Trastevere hvor Therese fikk sin etterlengtede (!) lunsj-Prosecco.

Kvelden ble avsluttet med litt mat og tur på vin-bar. Tidlig kveld på grunn av store ambisjoner om å ankomme St. Peterskirken før alle turistbussene.

Location:Roma, Italia

'Giorno!

Etter nesten 10 timer på farten fant vi endelig frem til hotell Flavia en grei kilometer unna hoved-togterminalen "Termini". Lite hotell med trivelig betjening. Greit sted for å hvile bena og sove litt mellom slagene, men toalettet kunne gjerne vært pusset opp.

Etter innsjekking dro vi ut på eventyr og etter mange små gater befant vi oss i en veldig park ved Villa Borghese (denne villaen så vi aldri men kartet insisterer på at den finnes). Parken oppsto som kardinal Sciopine Borgheses private "lekeplass" på 1600-tallet, men er nå offentlig og eksotiske dyrelyder kan høres fra den zoologiske parken "Bioparko" som også ligger i området. I ettertid vet vi nå at det er en strålende idé å leie sykkelvogn eller segway for å komme seg rundt hele parken (tips). I parkens sørvestlige kant finnes et utmerket utsiktspunkt med utsikt over mange av Romas prominente bygninger.

Resten av vår første dag i Roma forløp i rolige vendinger med god pizza fra en av romas eldste pizzasteder "Da Ricci" (oppstartet i 1905) og tidlig kveld etter en lang reisedag.

Location:Roma, Italia